BEKYMRET: Svein Jonny Albrigtsen og Heidi Dovrebro i LO Svalbard ser ingen løsning for svalbardsamfunnet etter kullet.
Sissel M. Rasmussen
merete.holtan@lomedia.no
På LO Svalbards kontor på sitter Svein Jonny Albrigtsen og Heidi Dovrebro.
Albrigtsen har hatt ulike jobber i kullgruvene på Svalbard i 40 år, og er i dag sikkerhetsinspektør i Gruve 7. Han er også leder av Arbeidsmandsforbundets avdeling i Longyearbyen, leder av LO Svalbard og sitter i Longyearbyen lokalstyre.
Heidi Dovrebro er organisasjonsmedarbeider i LO, og har bodd på Svalbard i 33 år.
Nå er de to fortvilet.
Neste sommer skal Gruve 7 stenges, den aller siste norske kullgruva.
– Du kan trygt si at vi er bekymra for framtida, sier Svein Jonny Albrigtsen.
– Det går bare en vei. Til h …, sier Heidi Dovrebro, og smiler av eget ordvalg.
Albrigtsen er alvorlig:
– Alt vi har bygget opp gjennom 100 år, blir revet ned. Historien forsvinner.
De grønne flyttekonteinerne
Det har vært åpnet og stengt mange kullgruver på øygruppa gjennom de siste 100 årene. Den største av de norske, Svea-gruva, sysselsatte en gang over 400 arbeidere.
Nå gjenstår bare Gruve 7, som fram til i fjor leverte kull til kraftverket i Longyearbyen.
Fremdeles eksporterer gruva kull til industri i Tyskland og Danmark, men sommeren 2025 er det etter alle solemerker slutt. Da vil rundt 70 gruvearbeidere «reise på slutt», som de sier i miljøet, og mange av disse bor i Longyearbyen med familie.
Svein Jonny Albrigtsen anslår at 150 nordmenn vil forsvinne fra øygruppa når gruva stenger. Det vil forsterke en trend som allerede er synlig:
Tall fra Statistisk sentralbyrå april i år viser at det bor 2.617 personer i de norske bosetningene Longyearbyen og Ny-Ålesund. Disse er fra omtrent 50 ulike nasjoner, og andelen nordmenn synker.
I april var bare 64 prosent av innbyggerne norske. Andelen er rekordlav.
I tillegg går botiden til nordmenn ned. Det vil si at de som kommer hit, flytter raskere tilbake til fastlandet.
Fra kontorvinduene ser Albrigtsen og Dovrebro stadig oftere grønne flyttekonteinere kjøre forbi. I disse har folk samlet sammen det de eier for å dra tilbake til fastlandet.
Albrigtsen sukker:
– «Nå skjer det så mye her», sier folk, «at det er like greit å komme seg ned».
GRUVEARBEIDEREN: Statuen av gruvearbeideren i i gatene i Longyearbyen, laget av kunstner Tore Bjørn Skjølsvik.
Sissel M. Rasmussen
Fra «company town» til nye næringer
Longyearbyen var i flere tiår en «company town» bygget opp rundt gruvene. Omstillingen fra kull begynte ved årtusenskiftet. Næringslivet er blitt mer differensiert, blant annet har virksomhet innenfor reiseliv og forskning vokst fram.
LO Svalbards bekymring er at disse næringene ikke kan bidra til fortsatt å sikre norsk suverenitet på Svalbard.
Her må vi innom øygruppas særegne historie. I 1920 slo en internasjonal avtale, Svalbardtraktaten, fast at det er Norge som har suverenitet på øya. Det betyr at Svalbard er norsk, det er Norge som bestemmer reglene og håndhever disse.
Men for å understreke at øygruppa er norsk, er det viktig for norske myndigheter at det bor nordmenn på Svalbard. Og der gruvesamfunnet tiltrakk seg nordmenn gjennom helårige, stabile arbeidsplasser, er det færre norske arbeidstakere som søker på jobber innenfor reiseliv.
– Jobbene er for dårlig betalt og har for dårlige betingelser. Det er ingen nordmenn som vil ha dem, sier Svein Jonny Albrigtsen.
Mange av jobbene innenfor turismen er også basert på sesong og får ikke arbeidstakerne til å bli boende, mener LO Svalbard-lederen. Det samme gjelder for forskning.
– Forskerne kommer hit, og så drar de igjen. Og mange kommer fra utlandet.
Motsetningsfylte rammer
Myndighetene tar nedgangen i antall nordmenn på alvor. I den ferske Svalbardmeldingen slår regjeringen fast at målet for Svalbard-politikken er å opprettholde en stabil, norsk bosetting for å sikre norsk suverenitet på øygruppa.
Målet skal nås innenfor stramme rammer:
Andelen nordmenn på Svalbard skal øke, men befolkningen skal ikke vokse. Det gir for store belastninger både for naturen på øygruppa og på infrastrukturen, som veier, vann og boliger. Det blir også for dyrt for Norge å opprettholde et tjenestetilbud for flere, som skole og barnehage.
Det skal skapes nye næringer etter kullet, men heller ikke næringslivet skal vokse.
Andelen utenlandske statsborgere skal ned. Men det er et flertall av disse som tar jobber innenfor næringene som har vokst etter kullet, blant annet reiseliv.
Det er mangel på boliger i Longyearbyen, men det skal ikke bygges mer. Staten eier over 70 prosent av boligene, og disse tilbys arbeidstakere gjennom arbeidsgiveren deres. Det kan gjøre det vanskelig for private aktører å starte opp ny næring.
Svalbards særegne natur må vernes, og klimaendringene skjer dobbelt så fort her som på fastlandet. All utvikling av næringsvirksomhet må ta hensyn til det. For eksempel må turismen ned i volum.
Myndighetene belønner virksomheter som har bærekraft som mål. Det statseide selskapet Store Norske, som drev gruvene, satser på bærekraft. Men det tar tid å utvikle disse næringene.
– Vi skal ikke vokse, vi skal ikke bygge og vi skal ikke bruke naturen, kommenterer Svein Jonny Albrigtsen og Heidi Dovrebro.
– Vi forstår at det må være sånn, men hvem vil egentlig ta jobb her nå – og bli boende? Mange kom hit for eventyret i naturen eller pengene i gruva. Nå er det begrensninger på alt.
– En myte at gruva er tom
De to ser bare én løsning for Svalbard: at gruveindustrien får leve. Men hvor mye kull er det egentlig igjen i Gruve 7?
Store Norske-direktør Rune Midtgaard sier at det bare er nok kull av industrikvalitet til neste sommer, men Svein Jonny Albrigtsen er klar i sin sak:
– Det er en myte at gruva er tom.
LO sentralt vil jobbe for at Store Norske skal kartlegge hvor mye industrikull det er igjen i Gruve 7, og høre med gruvas viktigste kunde om selskapet kan gi en god pris over flere år.
Svein Jonny Albrigtsen mener også det bør åpnes nye gruver på Svalbard.
– Det er fremdeles kull i fjellene her, kanskje også andre mineraler.
– Hva med hensynet til natur og klima?
– Norge kjøper enorme mengder kull fra Colombia, påpeker Albrigtsen. Han viser til en rapport fra Fremtiden i våre hender der det kommer fram at Norge de siste årene har importert over 1,2 millioner tonn kull til bruk i industrien.
60 prosent av kullet kommer fra Colombia, der gruveindustrien er kritisert for forhold som barnearbeid, et høyt antall dødsulykker og store miljøødeleggelser.
– Det er dobbeltmoralsk av Norge å importere dette «blodkullet» og ikke ville ta det ut her, sier Albrigtsen.
