GRUVEKLUBBENS MANN: Rune Mjelde er gruveelektriker og leder for medlemmene i Norsk Arbeidsmandsforbund i gruveklubben til Store Norske.

Sissel M. Rasmussen

Camilla Yndestad

camilla.yndstad@lomedia.no

Sissel M. Rasmussen (foto)

Det svarte der er kull.

Rune Mjelde stryker hansken over en svart flekk i berget, før han med skøyteløper-lignende bevegelser smyger seg innover bekmørket i Gruve 7 på Svalbard.

Han er gruveelektriker og leder for medlemmene i Norsk Arbeidsmandsforbund i gruveklubben til Store Norske.

At det er 1,20 under taket her inne ved Drift 28, over 300 meter under isbreen Foxfonna, ser ikke ut til å plage ham det minste.

Da Mjelde kom til øygruppa og jobb i Sveagruva i 2011 var det 400 gruvearbeidere her.

I 2016 ble han flyttet til Gruve 7 – den 59 år gamle gruva som i dag er den eneste Store Norske drifter på Svalbard. Nå er det 70 gruvearbeidere igjen. Til neste år er det slutt.

Eller, er det det?

– Vi får se, da. Jeg og flere andre jobber for at det ikke skal skje. Vi mener at det er liv laga for å holde på her litt lenger, men det krever innsats og kapital. De områdene som vi er i nå, de er tomme til neste år. Da må vi åpne en ny del av gruva – og det er fullt mulig, sier Mjelde.

Frykter framtiden 

Driften i Gruve 7 skulle opprinnelig opphøre i 2023, men høsten 2022 kom nyheten om at gruvevirksomheten på Svalbard skulle fortsette fram til 2025. Krigen i Ukraina og energikrisen gjorde kullprisene høye og det ble lønnsomt å fortsette produksjonen.

Nå frykter Mjelde for hva som vil skje med Longyearbyen-samfunnet når gruvedrifta, etter alle solemerker å dømme, blir borte neste år.

– Jeg er stygt redd for at konsekvensene blir mye verre enn det folk tror. Det er en nedadgående spiral og jeg frykter at vi kommer til å ende opp med et lokalsamfunn der folk kjenner på lite tilhørighet, sier gruveelektrikeren.

Han trekker fram stabiliteten som industriarbeidsplassene i gruva har bidratt med. 

Botiden på Svalbard har gått ned etter at gruvene Svea og Lunckefjell stengte i 2020.

– Før ble mange av gruvearbeiderne gjerne boende på øygruppa i 15 år eller mer. Dette har endret seg, sier Mjelde.

I 2014 var median botid for norske statsborgere bosatt på Svalbard 5,0 år. I starten av 2024 var den 3,4 år, ifølge Statistisk sentralbyrå.

GRUVEBIL: For å komme lengst inn i gruva, der det er lavt under taket, bruker gruvearbeiderne elektriske gokart-lignende biler.

Sissel M. Rasmussen

Nordmennene har et valg

For med gruvearbeiderne forsvinner også familiene deres. Med 70 ansatte i Store Norske, tror Mjelde at mellom 140 og 250 personer vil følge med tilbake til fastlandet når gruvetiden er forbi. 

Dette problematiserte han også i et debattinnlegg i Svalbardposten og i Arbeidsmanden tidligere i år.

– Det er et paradoks at Svalbardmeldingen sier det er veldig viktig å hevde norsk tilstedeværelse og bolyst her. Samtidig forsvinner arbeidsplassene som faktisk gir tilstedeværelse og bolyst, sier Mjelde.

I dag bor det 2.617 personer i de norske bosetningene Longyearbyen og Ny Ålesund på Svalbard. Aldri før har det bodd så mange her.

Blant disse er 941 utlendinger fra rundt 50 ulike land, der de største gruppene er thailendere og filippinere. 

For: Utlendingsloven gjelder ikke på Svalbard. Alle borgere av stater som er part i Svalbardtraktaten har rett til adgang og opphold på øygruppen, uavhengig av om de har oppholdstillatelse i Norge. 

I praksis har ikke Norge gjort forskjell på borgere av traktatland og borgere av andre land. Alle kan flytte til Svalbard, men: Det er en forutsetning at man har et sted å bo og kan forsørge seg selv. 

Mjelde mener det er en forskjell mellom nordmenn og folk med andre nasjonaliteter på øygruppa: De med norsk statsborgerskap har et valg.

– De fleste av oss har et sted der nede på fastlandet. Vi gidder ikke å være på Svalbard om det ikke er gode arbeidsforhold, bo-vilkår og anstendig lønn. Da flytter vi. Andre aktører, som filippinere og thailendere, har ikke det valget.

KRUM RYGG: – Vi går som skøyteløpere, sier Rune Mjelde og beveger seg innover bekmørket der det er 1,20 på det høyeste.

Sissel M. Rasmussen

Større klasseskille når gruva forsvinner

Mjelde legger ikke skjul på at det er flere ting han reagerer på i den 90 sider lange Svalbardmeldingen.

– Jeg er redd regjeringen ikke gjør det noe lettere for nordmenn nå, de gjør det vanskeligere for utlendinger, sier Mjelde.

Han retter på hjelmen.

– Det var en som sa for en ukes tid siden at vi må vokte oss vel for ikke å havne inn i et apartheid-system.

Gruveelektrikeren trekker fram at ikke-norske statsborgere har mistet stemmeretten i lokalvalget, og at regjeringen, ifølge Svalbardmeldingen, vurderer å innføre arbeidsgiveravgift på utenlandske arbeidstakere.

Han mener det allerede er et klassesamfunn i Longyearbyen, mellom dem som har gode arbeidsvilkår og de som «går for lut og kaldt vann».

– Vilkårene for utlendingene er sjelden de samme som for norske industriarbeidere. Norske familier tar ikke med seg familien sin og bryter opp fra fastlandet for å komme opp hit til dårlige vilkår og luselønn. Det er det utlendingene som tar seg av, sier Mjelde.

Ansiktet er alvorlig:

– Styresmaktene i Norge skal vokte seg vel for å skape et større klasseskille når gruva og industriarbeidsplassene forsvinner. 

SVART GULL: På Svalbard har husene blitt varmet opp av kull i over 100 år.

Sissel M. Rasmussen

Kollega har flyttet til Tromsø

På vei tilbake til dagslyset bytter Mjelde bil.

Stafettpinnen går fra den lille elektriske gokart-lignende gruvebilen til en pickup når de siste syv kilometerne tilbake gjennom hovedstulen, eller hovedtunnelen, skal tilbakelegges.

Veien er gjørmete og våt nå på sensommeren, og det humper godt i de kullfargede bilsetene.

Langt der framme kommer lyset og Operafjellet til syne. På parkeringsplassen står tre unggutter i skitne kjeledresser. Ansiktene er sorte og bærer preg av arbeidsdagen i gruva.

22-åringen Nikolai Seljevold har bodd på Svalbard hele livet. Kollegaen Steffen-Allan Rognmo har ti år bak seg på øygruppa, mens Tarjei Våtvik er både født og oppvokst her. Familien hans har «alltid» vært på Svalbard. 

– Dette er jo mitt hjemland, ikke bare hjemplass. For meg er det å flytte til fastlandet som å flytte til utlandet, forteller Våtvik.

Selv har han tatt steget og akkurat bosatt seg i Tromsø. Når gruvedrifta er over, må 36-åringen finne seg noe annet å gjøre.

– Det er vemodig, sier han, til anerkjennende nikk fra kollegaene.

– Det er kjipt, det er jo kull Svalbard er bygd opp på. Vi har lært på skolen at gruvedrifta er grunnlaget for at vi er her. Jeg var så heldig å få sommerjobb her først, og er glad for at jeg fikk jobbe her enda litt tid – mens jeg enda hadde muligheten, sier Seljevold.

Kollegaen Våtvik sier seg enig, og legger til at mye har endret seg de siste årene.

– For 15 år siden kjente folk hverandre, og man brydde seg om hverandre. Folk som kommer hit nå, er her gjerne bare i to til fire år før de drar. Om man har valgt å bli på Svalbard, så er det veldig slitsomt å bli kjent med nye folk annethvert år. 

SVALBARD I BLODET: Nikolai Seljevold (til venstre) har bodd på Svalbard hele livet. Kollegaen Steffen-Allan Rognmo (i midten) har ti år bak seg på øygruppa, mens Tarjei Våtvik (til høyre) er både født og oppvokst her. Familien hans har «alltid» vært på Svalbard.

Sissel M. Rasmussen

Kull eller diesel?

På Svalbard har husene blitt varmet opp av kull i over 100 år. 

I oktober i fjor ble kullkraftverket i Longyearbyen erstattet med et kraftverk som går på diesel – i en overgangsperiode fram til fornybare energialternativer er på plass.

Det står i Store Norskes vedtekter at hovedformålet med driften av Gruve 7 er å sørge for kullforsyningen til Longyear Energiverk. 

Derfor ville fortsatt kullkraftverk betydd videre gruvedrift. Rune Mjelde er positiv til grønn energi, men han mener det er prematurt, og at Longyearbyen ikke er der ennå.

– I stedet for å innføre diesel – som i utgangspunktet var en forhastet beslutning – så burde det vært mye bedre å få fortsette med kullkraftverket fram til en annen løsning var på plass, sier klubb­lederen.

Han trekker fram forutsigbarheten som var med kullkraftverket. Lokalstyret hadde langtidskontrakter med Store Norske, og forbrukerne visste hva det ville koste for kilowatten tre år fram i tid.

– I tillegg ville vi kunne beholdt arbeidsplasser, og opprettholdt både tilstedeværelse og familiesamfunn. Nå er vi helt avhengige av at fjorden ikke fryser fast, at ingen blokkerer båtene våre og at ikke noen sier at dieselen skal koste 100 kroner literen, sier Mjelde.

– Frykter du for suvereniteten, nå når gruva legges ned?

– Jeg tror det er naivt å ikke frykte det.

MATPAKKE: Utenfor det underjordiske pauserommet henger dagens lunsj i plastposer. Med en temperatur på fem grader, er løsningen et godt alternativ til kjøleskap.

Sissel M. Rasmussen

– Jeg vil savne gutta

For Mjelde er arbeidsdagen straks over. Han skal bare legge fra seg arbeidstøyet i kurven, på gruvespråket merket «lomp», og dusje av seg kullstøvet sammen med kollegaene.

Fra neste sommer er det ikke mer. Gruvearbeiderne vet ikke noe mer utover at de har fått beskjed om at de kan få være med på oppryddinga.

– Den har et tidsløp på 7-12 måneder. Det er ikke noen trygg framtid, det, sier Mjelde.

– Hvordan er stemningen blant kollegaene dine?

– Forbausende bra. Det har jeg sagt mange ganger, men jeg blir stadig vekk imponert over den arbeidsmoralen og stå på-viljen som gutta har – som er uavhengig av om gruva skal legges ned om en uke eller om et år. De gjør sitt ytterste hver eneste dag uansett. 

Han stopper i døra.

– Man hater livet noen ganger når man går inni gruva for lenge og skaller hue i alt, med skrubbsår oppetter ryggen og sånn fordi ting stikker ned. Men så glemmer man det – og så savner man heller det fantastiske miljøet som er her inne. 

Øyene blir alvorlige:

– Det er derfor folk blir, det er arbeidsmiljøet og relasjonen til dem du jobber med. Det er helt unikt, og det mener jeg: Det er helt unikt. 

– Er det det du vil savne mest?

– Ja, det tror jeg. Jeg vil savne gutta. Det blir rart, det gjør det, sier Mjelde.