merete.holtan@lomedia.no
Nordøst i Colombia ligger en av verdens største åpne kullgruver.
Gruva legger beslag på et område halvannen ganger så stort som Oslo kommune, midt i landets tørreste landskap.
Cerrejòn-gruva tapper området for vann, tar jord fra lokalbefolkningen og har tvunget hele landsbyer til å flytte. De som er igjen, sliter med å dyrke mais, bønner og gresskar og å holde geiter og sauer i live.
Ingen slipper unna kullstøvet.
Det forurenser vann og jord, siver inn i det som dyrkes og trenger inn i lunger og hud hos mennesker og dyr. I fylket der gruva ligger, dør åtte ganger så mange barn under fem år av underernæring som gjennomsnittlig i Colombia.
Kullet fra Cerrejòn-gruva blir av menneskerettighetsorganisasjoner kalt «blodkull» fordi et av verdens største gruveselskap, internasjonale Glencore, tjener penger på kulldrift som fordriver folk og påfører dem og naturen alvorlig skade.
Norsk industri er blant dem som kjøper kull fra Cerrejòn og andre gruver i Colombia. I 2025 hentet norske smelteverk og sementfabrikker over 600.000 tonn kull fra det søramerikanske landet.
Samtidig har norske myndigheter stengt ned den siste norske kullgruva på Svalbard.
Det er fremdeles kull på øygruppa, men det er ingen planer om å åpne en ny gruve som kan forsyne norsk industri med kull.
SÅR I NATUREN: Gruva ligger i et av Colombias fattigste provinser, La Guajira.
Georg Ismar/NTB
Elleve ganger så lang reisevei
Det meste av kullet norsk industri importerer går til smelteverk, men kull brukes også i landets to sementfabrikker. Disse er eid av Heidelberg Materials, og ligger i Brevik i Telemark og Kjøpsvik i Narvik.
Til sammen kjøper fabrikkene inn 60.000 tonn kull hvert år, det meste fra Colombia.
Kullet lastes på enorme skip og legger ut på en reise over halve kloden. Først seiler det over Atlanterhavet og inn i Nordsjøen til Nederland.
Der bearbeides kullet så det kan brukes som brensel i den norske sementindustriens ovner.
Så skipes kullet videre over Norskehavet til Brevik og Kjøpsvik, verdens nordligste sementfabrikk.
Fra Colombia går det også båtlaster til blant annet Finnsnes i Troms, der smelteverket Finnfjord ligger. I dette og andre norske smelteverk brukes kull i den kjemiske prosessen for å lage metall. Hvert år fraktes 35.000 tonn kull fra Cerrejòn-gruva bare til Finnsnes.
Kullets reisevei fra Colombia til Finnsnes er elleve ganger så lang som fra Svalbard.
OVER HALVE KLODEN: Heidelbergs sementfabrikk ligger rett ved kai i Kjøpsvik i Narvik. Verdens nordligste sementfabrikk får det meste av kullet sitt fra Colombia.
Kalle Punsvik
Tause om kull
Vi vet at flere norske smelteverk enn Finnfjord bruker kull, og har kontaktet selskapene for å få vite hvor de henter råvarene sine fra.
Norsk lov pålegger bedriftene å være åpne om dette, så folk kan vurdere risikoen for brudd på menneskerettigheter og om arbeidsforholdene hos leverandøren er anstendige.
Likevel vil flere av selskapene ikke oppgi hvor de kjøper sine råvarer.
Elkem importerer hvert år så mye som 400.000 tonn kull til sine smelteverk, men vil ikke si annet enn at kullet kommer fra Amerika og Europa.
– Leverandørland og enkeltleverandør anses som svært forretningssensitivt og må holdes konfidensielt, sier kommunikasjonssjef Marianne Stigset i Elkem.
Ville heller brukt kull fra Svalbard
Norge har gjennom det statseide selskapet Store Norske tatt ut kull på Svalbard i over hundre år. Men i fjor sommer var det slutt.
Da stengte den siste norske kullgruva på øygruppa, Gruve 7, og Store Norske har ingen planer om å starte en ny Gruve 8.
Samtidig bruker norsk industri over én million tonn kull i sin produksjon, og kilder i Heidelbergs sementfabrikker sier at bedriften heller ville kjøpt kull fra Svalbard om det ble åpnet ei ny gruve der.
Det samme sier direktøren for Finnfjords smelteverk, Geir-Henning Wintervoll.
Både Finnfjord-direktøren og kilder i Heidelberg trekker fram at Svalbard-kullet er kortreist og har høyere kvalitet, i den forstand at det fungerer bedre i produksjonen, ikke trenger bearbeides og forurenser mindre.
Spørsmålet er om det finnes kull igjen på Svalbard av riktig kvalitet for norsk industri.
Vi har spurt sjefgeolog Malte Jochmann i Store Norske, som forteller at selskapet i tre-fire år prøveboret i et område som heter Bassen i Adventdalen.
Der fant de kull som kan ha samme kvalitet som i Gruve 7, og kan brukes i industrien.
Kullet i Gruve 7 ble hovedsakelig brukt i tysk kjemisk industri og omtalt som rent fordi det inneholdt lite svovel og urenheter sammenlignet med annet kull. Det brant dessuten effektivt.
– Boringene viste at kullet i Bassen grenser til den kvaliteten vi solgte i Gruve 7. Bassen er et interessant felt, sier Malte Jochmann.
Likevel stoppet Store Norske leteboringene etter mer kull i Adventdalen i 2014.
– Hver sesong med boring koster i hvert fall 30 millioner kroner. I og med at det er bestemt at det er slutt på kulldrift, har Store Norske ingen mulighet til å bruke penger på å undersøke mer, sier Jochmann.
– Bekymringsfullt og selvmotsigende
Norsk Folkehjelp har i flere år støttet lokalsamfunn i Colombia som har fått skadet natur og helse på grunn av gruvedrift.
– Vi vet at kullutvinninga er en klar trussel mot lokalsamfunnets liv og overlevelse, skriver David Bergan i den humanitære organisasjonen i en e-post.
Raquel Gonzales er leder for Folkehjelpas program i Colombia. Hun skriver i en e-post at gruvedriften skaper vold.
I 2024 toppet landet lista over antall drepte miljøforkjempere tredje år på rad. Colombia er også vurdert som et av de farligste landene i verden for fagforeningsfolk.
– Ledere i lokalsamfunnene blir stigmatisert, forfulgt og drept, skriver Gonzales.
– Hva synes dere i Norsk Folkehjelp om at norsk industri importerer kull fra Colombia?
– Samtidig som det norske folk uttrykker sin solidaritet gjennom Folkehjelpa, importerer industrien kull fra et område hvor gruvedrifta fordriver folk og ødelegger jorda. Det er bekymringsfullt og selvmotsigende, skriver David Bergan og Raquel Gonzales i en felles uttalelse.
– Vil ikke skade mennesker
Gruveselskapet som driver Cerrejòn-gruva har fått lese påstandene i Arbeidsmandens sak om kulldriften nordøst i Colombia.
Selskapets informasjonssjef Charles Watenphul svarer på e-post i en lang uttalelse.
I uttalelsen skriver Glencore at selskapet har som mål ikke å skade mennesker, og at de vil respektere menneskerettigheter og bidra til den sosiale og økonomiske utviklingen til folk og samfunn i regionen La Guajira.
Glencore sier de samarbeider både med myndigheter, sivilsamfunn og utviklingsorganisasjoner for å få til dette, og at de blant annet følger FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, FNs globale pakt og standarder fra International Finance Corporations og International Council on Mining and Metals Sustainability Framework.
Hele uttalelsen fra Glencore finner du på frifagbevegele.no:
Ane Børrud
Vi vet at kullutvinninga er en klar trussel mot lokalsamfunnets liv og
overlevelse. David Bergan i Norsk Folkehjelp
Kullimport fra Colombia
Norsk industri importerte i 2025 over én million tonn kull og koks (foredlet kull) fra andre land, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Over halvparten dette, 623.000 tonn, kom fra gruver i Colombia.
Etter det vi vet, er det norske smelteverk og sementfabrikker som bruker kull i sin produksjon. Vi har kontaktet disse og bedt om innsyn i hvor de kjøper kullet fra. Dette sier selskapene om importen:
Finnfjord har smelteverk på Finnsnes i Troms. Selskapet kjøper mellom 80.000-100.000 tonn kull og koks fra andre land. Rundt 35.000 tonn kull kommer fra Cerrejòn-gruva i Colombia.
Elkem importerer hvert år 400.000 tonn kull til sine smelteverk i Salten, Rana, Bjølvefossen, Bremanger og Thamshavn. Selskapet vil ikke oppgi hvor de kjøper kullet fra. I en rapport fra Framtiden i våre hender fra 2023 oppgir Elkem at kullet kjøpes fra «Amerika og Europa».
Eramet har smelteverk i Sauda, Porsgrunn og Kvinesdal. Selskapet importerer 230.000 tonn koks årlig, hvor i underkant av 115.000 tonn hentes fra Colombia. Eramet vil ikke si mer enn at de får kullet gjennom leverandøren Carbones Intersureste som har base i delstaten Norte de Santander i Colombia.
Celsa Armeringsstål, nå en del av 7 Steel Nordic, har et smelteverk i Mo i Rana. Selskapet opplyser at de kjøper kull som et biprodukt fra stålproduksjonen til det finske selskapet SSAB. Framtiden i våre hender skriver i sin rapport fra 2023 at Finland ikke har egen kullproduksjon og at opprinnelsen til kullet derfor er uviss.
Ineos Tyssfjord bruker kull i sitt smelteverk, men vil ikke oppgi hvor mye og hvor det hentes fra.
Wacker Chemicals driver Holla Metall i Trøndelag og bruker kull i smelteverket. Selskapet svarer ikke på våre henvendelser.
Heidelberg Materials (tidligere Norcem) er de eneste sementfabrikkene i Norge, med fabrikker i Brevik og Kjøpsvik. De importerer rundt 60.000 tonn kull, 30.000 til hver fabrikk. Det meste av dette er fra Colombia.
Listen er ikke uttømmende. Det kan være andre bedrifter i Norge som bruker kull.
Norsk kulldrift på Svalbard
Norge har tatt ut kull på Svalbard gjennom det statseide selskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani siden 1916.
Kulldriften til Store Norske har hatt stor samfunnsmessig og økonomisk betydning for Svalbard-samfunnet, med gradvis vekst i produksjonen fra 1930. På det meste tok gruva Svea Nord ut over fire millioner tonn kull i året, men i 2014 stupte prisen på kull.
Samme år var ei gruve i Lunckefjell klar for full drift. Store Norske brukte 1,2 milliarder kroner for å åpne den nye gruva, men kullprisene falt og gruva ble satt i driftshvile. I 2017 vedtok Stortinget å stenge både Svea og Lunckefjell. Hovedårsaken var at driften ikke var lønnsom. Et annet argument var at kull skader klima og miljø.
Driften i Gruve 7 fikk fortsette fordi gruva forsynte byens kraftverk med kull. Den leverte også kull til blant annet kjemisk industri i Tyskland. I fjor sommer ble Gruve 7 stengt fordi kraftverket har gått over til å bruke diesel. Det er dessuten tomt for kull til bruk i kjemisk industri i Gruve 7. Gruva tok de siste årene ut rundt 120.000 tonn kull hvert år.
Norge har gjennom Svalbardtraktaten suverenitet over øygruppa. Et av virkemidlene for å vise at myndighetene har kontroll over øygruppa, er å ha nordmenn boende der. Gruvene har på det meste gitt arbeid til mellom 300 og 400 personer, de fleste av disse norske statsborgere. Rundt 60 personer jobbet i Gruve 7 da driften ble lagt ned.
Boringene viste at kullet i Bassen grenser til den kvaliteten vi solgte i Gruve 7.
Malte Jochmann, sjefgeolog i Store Norske
