Merete Holtan (tekst)

merete.holtan@lomedia.no

Jan-Erik Østli (foto)

jan.erik.ostlie@lomedia.no

– Det er jo ikke kjempetrivelig, men jeg er vant til det, sier Lina Lund.

Hun er 50 år, og har i over halvparten av livet jobbet som skadesanerer i firmaet Polygon.

Når et hjem eller en bedrift er blitt utsatt for brann eller vannskade, når toalettet har svømt over, en flom har tatt kjelleretasjen eller mugg og sopp har invadert badet, da kommer Lina.

Hun tar på seg verneutstyr som får henne til å se ut som en romfarer, et folk hun for øvrig beundrer. Først en hvit, heldekkende drakt, deretter en maske med filter som hindrer støv eller farlige kjemikalier å trenge inn i munn, nese og hud.

Når det ikke er nødvendig med verneutstyr, puster hun med munnen for å unngå den verste lukta. Hun er en racer på å rive det som er skadet, og elsker å måle fukt.

Det hun ikke liker, er et hjem ribbet for tak og vegger etter en brann, kanskje er det bare en håndfull smykker som kan reddes.

Da er det ikke først og fremst fysisk arbeid som kreves av skadesanereren.

– Det viktigste er å lytte, sier hun.

Grønt lys på Innlandet

Vanligvis er Lina en som snakker, med en drive og et forrykende humør.

Da Arbeidsmanden ringer og forteller at vi mistet toget fra Oslo S til Stange og blir en time forsinket i en allerede presset plan for intervjuet, blir hun munter.

– Jeg bor på Innlandet, sier hun, i et innforstått «ikke no’ stress».

Egentlig er hun fra Jessheim, men flyttet til Hamar med en kjæreste. Etter at det ble slutt, kjøpte Lina hus på Stange.

Nå kjører hun oss fra togstasjonen til det rødmalte huset i et boligfelt ti minutter unna. Hun forteller at hun brukte den ekstra tida på å vaske firmabilen med spylevæske, et eget Petter Smart-påfunn, så den skulle bli fin på bildene. Hun rakk bare halve og håper fotografen vil velge bilens beste side.

Hun påpeker også at hun ikke savner Oslo-trafikken.

– I Oslo var jeg ansett for å være en moderat sjåfør. Her en jeg en offensiv en, selv om kjørestilen er den samme.

Hun ler:

– Når det blir grønt lys på Innlandet er det ikke sånn at folk tråkker inn gassen med én gang. De har god tid. Det var først da jeg flyttet hit, at jeg merket hvor stressende livet i Oslo-området er.

«Hvor er Lina?»

Hun viser oss inn i huset og romsterer på kjøkkenbenken mens hun delvis snakker til gjestene og delvis seg selv.

– Vil dere ha noe å eta?

Vesterhavs-ost, kjeks, tomater og juice kommer på bordet. Bordplaten er av massivt treverk og fylt med stabler av papirer, en pc og en skriver. Tre av fem arbeidsdager i uka bruker Lina på hjemmekontor som hovedtillitsvalgt i Polygon, et verv hun deler med Jan Erik Johannessen.

Det vil si, hun er bare vara i rollen.

– Jeg liker å ta tak i ting, sier hun.

Akkurat det ble synlig på Arbeidsmandsforbundets tariffsamling nylig. Der var en gjeng skadesanerere samlet for å bli enige om hvilke krav de skal sette til arbeidsgiverne i lønnsoppgjøret.

Men tariffrådets medlemmer var rådville. Lina manglet. Hun kom først på dag to fordi hun måtte stille som tillitsvalgt i en betent sak på jobb.

«Hvor er Lina?» spurte gutta på konferanserommet gjentatte ganger. «Det er hun som pleier å skrive.»

– Ja! Ha ha ha! Jeg er nok veldig til stede når jeg er til stede, sier hun, og smiler bredt.

– Når jeg er i det moduset, eller i forhandlinger på jobb, må jeg passe på at andre kommer til orde. Jeg kan ta litt mye plass.

BIDRAR: Lina markerte seg på Arbeidsmandensforbundets tariffkonferanse, hvor hun og andre i samme bransje valgte ut hva de skal kreve av arbeidsgiversida i vårens lønnsforhandlinger.

Jan-Erik Østlie

Takhøyde, men strenge rammer

Hun lærte tidlig å diskutere med foreldrene og lillebror på Jessheim.

– Hvis det kom folk på besøk til oss, trodde de at vi kranglet. Men uansett hvor høylytt det ble, handlet det alltid om sak, ikke person. «Det er ingen som er uvenner her», sa jeg.

Lina er takknemlig for barndommen sin. For takhøyden i diskusjonene hjemme, men også for grensene som ble satt for henne ute.

I dag skjønner hun hvorfor foreldrene var strenge. Den gangen var hun litt forsiktig blant folk.

– Jeg var redd for å gjøre noe gærent og få kjeft. Jeg var ikke så veldig frampå.

Hun bryter ut i latter.

– Det har forandret seg!

Klarinett, fotball og sotvask

Hun spilte klarinett, gitar og fotball og gjorde leksene i all hast i friminuttene. Hun tok ting lett og hadde et karaktersnitt mellom 4,5 og 5 på skolen.

– Ikke i toppsjiktet, sier hun tørt, men hjemme hjalp hun moren med å korrekturlese brev til det offentlige når det trengtes.

– Mutter’n hadde dysleksi, så jeg tok gjerne en sjekk.

Moren jobbet som skadesanerer, og det var slik Lina ble kjent med yrket hun har hatt i over 30 år – først i Oslo, deretter på Hamar og Biri.

På Operasjon Dagsverk i ungdomsskolen ble hun satt til å vaske sot for morens arbeidsgiver. Da det noen år senere brant på en lokal skole, trengtes det ekstra hjelp. Lina trådte til.

– Jeg likte å jobbe, sier hun.

– Hva var det du likte?

– Å tjene penger var veldig stas, da. Jeg skulle jo ha klær og sminke, mer enn nå. Nå gir jeg f … i sminke, ler hun rått.

Liker kroppsarbeid

I bokhylla stikker et hefte med service- og vedlikeholdsoverenskomsten ut fra en rekke fantasyromaner, det er Linas foretrukne sjanger.

Men det blir ikke mye tid til lesing. Hun liker fremdeles å jobbe mye.

– Ingen dager er like på jobben. Og så har jeg veldig gode kollegaer, det må du få med, sier hun.

Skadesanereren kan komme inn i boliger gjennomtrukket av kloakk, sopp og mugg, og det er hennes oppgave å desinfisere eller fjerne det som er skadet.

– For oss utenforstående høres det rart ut å trives med dette?

– Ja, men jeg liker det. Fuktmåling er det nye. Jeg får stadig aha-opplevelser på hvordan fukt vandrer, og det er spennende. Så liker jeg å rive og bruke kroppen – jeg er ikke så flink til å trene på fritida.

Det er lett å se for seg Lina på jobb – med slegge, dundrende mot tak og vegger i en skadet bolig.

Sånn er det ikke.

Skadesanereren skal rive minst mulig og ta vare på mest mulig. Er det kommet vannskade, må hun bruke spesialutstyr for å tørke opp materialene.

Går det ikke, må hun fjerne dem. Forsiktig, før andre kollegaer kommer for å bygge det hele opp.

Fuktmåling: Jeg får stadig aha-opplevelser på hvordan fukt vandrer, og det er spennende, sier Lina.

Jan-Erik Østlie

– Er fortsatt i sjokk

Har det vært en kraftig brann i en bolig, er jobben ofte av en annen karakter.

– Da er det ikke mye å ta vare på. Alt er brent ned eller sotet, sier Lina.

Skadesanereren setter opp et sikringsgjerde rundt huset, dokumenterer skadene og samler sammen det lille som kan bevares.

Noen ganger er eierne til stede.

– Er det kort tid siden det brant, er folk fortsatt i sjokk. Da prøver jeg å lytte framfor å prate. Det er bedre å ta en prat om noen dager, og snakke om det praktiske rundt hva som skjer videre da.

– Hvordan føles det å møte folk i en sånn situasjon?

– Jeg har stor sympati for dem, de har mistet så å si alt. Så jeg tar meg tid til å lytte. Tar imot, så folk får tømt seg. Men for meg er det ikke så ille. Jeg vet jo at det blir bra igjen.

Psykologi og ted talks

Etter videregående tok Lina grunnfag psykologi. Hun har ikke direkte fått bruk for faget, på jobb handler det mer om å ta fram sin medmenneskelighet.

– I psykologifaget var jeg opptatt av hjernens kognitive fungering, sier hun, og legger til:

– Det ble mye å lese. Jeg oppdaget vel at jeg ikke helt er skrudd for det akademiske.

Lina har også tatt fag i webdesign, og spiller dataspill på fritida. Andre interesser er romfart. Hun er fast lytter av podkasten «Romkapsel», som handler om verdensrommet og dem som tør reise ut i det ukjente.

Hun kan også høre på såkalte ted talks, hvor en person kommer med et kort og inspirerende foredrag om noe han eller hun har peiling på.

Én gang ble hun så inspirert at hun satte det hun lærte på fagbevegelsens politiske agenda.

– Jeg har en bra historie på det, skjønner du. Jeg må fortelle om det som skjedde!

Fantasyromaner: Lina fortrekker å lese fantasyromaner, men hun har ikke så mye tid til å lese.

Jan-Erik Østlie

Skatteparadis-forslag seiret

Det var i 2022 og Lina hadde vært tillitsvalgt i omtrent tre år. Hun var med på å utforme handlingsprogrammet til avdeling 5 på Innlandet for Arbeidsmandsforbundet da hun hørte en fransk økonom i en ted talk.

Hun ble oppslukt.

– Han snakket om ulikheter i verden, om lønn og formue, income and wealth, forteller Lina.

Den franske økonomen sto bak en internasjonal rapport om ulikheter i verden, World Inequality Report. Lina leste rapporten, og ble engasjert.

Hva kunne hun selv gjøre?

Hun satte seg ned og formulerte et forslag til hva forbundet skulle jobbe med de nærmeste årene: å opprette et internasjonalt register over selskaper og verdipapirer som gjør at det ikke er mulig å skjule hvem som er de egentlige eierne.

Det skal hindre at eierne gjemmer seg i skatteparadiser.

Forslaget ble avvist av forbundets programkomité, men ble gjenreist av Lina på talerstolen og klubbet gjennom på landsmøtet i 2023.

Det samme skjedde på LO-kongressen to år etter, da Polygon-kollega og daværende hovedtillitsvalgt Jon Espen Holt gikk på talerstolen.

Lina fulgte kongressen gjennom en live stream på jobb. Hun plasserte nettbrettet på stillaset hvor hun sto og vasket sot, og jublet da forslaget fikk flertall i Folkets Hus i Oslo.

– Det viser at en helt vanlig person i et helt vanlig lavlønnsyrke kan få vedtatt noe i en organisasjon med over en million medlemmer, sier hun.

– Tariffavtalen «litt tynn»

Målet hennes som tillitsvalgt er å heve lønns- og arbeidsvilkårene i bransjen. Polygon og andre skadesaneringsfirmaer er ofte prisgitt hva forsikringsselskapene vil betale for tjenesten når firmaet hyres inn.

– Men det skal ikke gå ut over lønna til arbeiderne, sier hun.

Lina mener også at tariffavtalen til service- og vedlikeholdsarbeiderne er «litt tynn», og har forbedringspotensial.

Det samme potensialet ser hun på mange områder i dagens samfunn. De siste årene har hun engasjert seg i Pride-bevegelsen.

– Jeg elsker Pride, det er det gøyeste jeg vet!

Ble utilpass

Det synes i stua. Over alt, stukket inn mellom bøker eller liggende på stoler, er det fargerike flagg. Lina kan ikke få nok av dem og har rasket med seg flere fra LO Innlandet, hvor hun blant annet er med i familie- og likestillingsutvalget.

Men første gang hun så et Pride-tog ble hun utilpass.

– De feiret seksualiteten, og jeg følte meg ikke helt hjemme.

Hun ble vant til det, og har i dag flere venner i transmiljøet. Lina føler med dem, særlig etter at Donald Trump ble president i USA for andre gang og gikk ut mot miljøet.

– Det er så mange fordommer mot transpersoner, og de er en minoritet. Hvem skal stå opp for deres rettigheter? spør hun.

TRUE COLORS: Lina Lund markerer gjerne sin solidaritet med farger, som med båndet hun har rundt håndleddet. Hun støtter Pride-bevegelsens budskap.

Jan-Erik Østlie

– I fare for å bli trakassert

Hun har av og til fulgt folk til trikk eller bane i Oslo.

– Mange transpersoner er større og sterkere enn meg fysisk, men de får kanskje ikke gå i fred – de står i fare for å bli trakassert. Og det er blitt verre etter Trumps utspill. Det synes i kommentarfeltene i sosiale medier.

Da hun diskuterte saker og samfunn rundt kjøkkenbordet i oppveksten, sa foreldrene aldri hvilket ståsted de hadde politisk.

Det samme praktiserer Lina.

– Men jeg stemmer aldri på høyresida. Jeg er opptatt av fellesskap og å ta vare på de svake i samfunnet.