Merete Holtan (tekst) Ole Palmstrøm (foto)

merete.holtan@lomedia.no, ole@lomedia.no

Njål Rønning – politimann, forsikringsagent og lakseselger, toppdommer i fotball og nå trafikkdirigent – kunne vært en erobrer.

Moren kommer nemlig fra Færøyene, hvor det på 1800-tallet oppsto en tradisjon for å gi barn navn etter verdenskjente statsmenn og generaler. Den lille knotten kunne hete Wellington eller Bismarck, Garibaldi eller Napoleon.

Njåls bestefar het det siste, og han døde rett før det første barnebarnet ble født.

Da nykomlingen skulle døpes, kom en hel delegasjon fra Færøyene til Norge for å se presten løfte barnet opp foran forsamlingen.

«Hva skal gutten hete?» spurte presten.

«Napoleon», sa mor.

«Nei, det skal han ikke», sa presten. «Dere har 15 minutter på dere til å finne et nytt navn.»

Delegasjonen fra Færøyene gikk slukøret inn i sakristiet og snakket seg fram til et kompromiss: Gutten skulle hete Njål, kjent fra islandske sagaer om vikingtida.

– Var du glad for at det ble det?

Njål, nå 67 år, smiler.

– På en måte. Jeg tror presten var en framsynt mann.

Ole Palmstrøm

Fikk låne hagla til far

Vi møter ham over kaffe i familiehjemmet på Valderøya et kvarters kjøretur fra Ålesund sentrum.

Njål Rønning viser oss inn, med stegene til en mellomdistanseløper og iveren til en som har et budskap å formidle:

– Dere kan bare spørre om alt. Jeg har ikke noe å skjule, sier han muntert.

Veggene er tapetsert med bilder av den nevnte Napoleon og hans kone og familiebilder av nyere dato, først og fremst de fire nå voksne barna. Her er også mange malerier, laget av kona Oddveig og en av døtrene.

– De lager bildene, jeg maler veggene. Jeg er nok mer en praktiker enn kunstner, sier Njål.

Han er egentlig vokst opp litt lenger ut i fjordarmen, i bygda Urke, hvor fjellene går så bratt ned i dalen at all verdens solstråler samler seg i bunnen sommerstid.

Han husker en barndom med modne jordbær, en hjemmeværende mor og en far som kunne være et halvt år til sjøs som skipper på ishavsskuter og fangstskuter.

Når faren kom hjem, kunne han ha med en kasse med Nidar Bergene sjokolade til Njål, og ta guttungen med på jakt.

– Jeg var 13–14 år da jeg fikk låne hagla til far. Jeg hadde ikke gjort det med mine unger, for å si det sånn.

– Hva sa mor?

– Hun hadde nok noen betenkeligheter. Men det var en fin måte å bli selvstendig på, og far var en god læremester. Han var nok eventyrlysten, han også.

– «Han også»?

– Ja, det ligger litt uro i kroppen min også. Jeg har lyst til å være i sentrum der ting skjer og avgjørelser blir tatt – jeg har lyst til å påvirke.

Topptid: 1.28.9

I barndom og ungdom brukte han kroppen til håndball, fotball og friidrett, og var på kretslaget i alle disipliner.

Tida på 600 meter var kretsens beste på hans årstrinn: 1.28.9. Sånn sett burde Njål satset på friidrett, men han hadde ikke sansen for trenerens rigide treningsprogram.

– Det trigga meg ikke, altså, det gjorde ikke det.

– Hva trigget deg da?

– Fellesskap og samhørighet, det å jobbe sammen mot et mål. Derfor måtte det bli fotball. Alle de jobbene jeg har hatt har egentlig vært teamwork. Kanskje er det du som står igjen med æren og berømmelsen, men det er i aller høyeste grad et lagarbeid.

– Bilkjøring er et følsomt tema

Sånn snakker en som er teamleder for en hel gjeng trafikkdirigenter.

Da Njål tok ut førtidspensjon for fem år siden, var det ikke for å hvile, men ta en ny jobb. Han ville ut i praktisk arbeid, ut i trafikken, i allslags vær og med veisperrer, stoppspak og omdirigeringsskilt i bilen.

Njål presiserer at det heter trafikkregulering, av en god grunn. Oppgaven hans er nemlig å få trafikken til å flyte rundt veiarbeid eller andre hindringer.

Av og til må han og kollegene be bilistene om å kjøre en alternativ rute eller bremse ned. Det er ikke alltid populært.

– Bilkjøring er et følsomt tema, sier Njål og smiler.

– Som i følelsesstyrt?

– Ja, folk legger følelser inn i kjøringa.

Han forteller om en undersøkelse som ble gjort blant bilister for noen år tilbake, hvor de spurte skulle rangere seg selv på en skala som gikk fra «under», «på» eller «over» gjennomsnittet bak rattet.

– Over 90 prosent svarte «over gjennomsnittet!»

– Hvordan er du selv som bilist?

– Jeg er nok litt i øvre sjiktet, ja.

Når Njål dirigerer bilister forbi et anleggsområde, hender det han får kjeft.

– Det mest typiske er at folk blir forbanna fordi de blir stoppa. Det var jo ikke tatt med i deres beregning å stå stille i tre minutter, og noen tenker: «Her må jeg bare kjøre forbi 15–20 biler og komme først i køen.»

– Hva er det styggeste du har sett?

– Kollegaer som blir påkjørt. Det er det verste – bilistene stopper rett og slett ikke. Det har heldigvis ikke gått liv.

Selv han han tatt imot både spyttklyser og slag. Da prøver han å avvæpne.

– Det er viktig ikke å framstå som provoserende når folk er forbanna.

– Blir du ikke forbanna selv?

– Jo. Jeg blir forbanna, men det handler om trening: Du må øve på å tilnærme deg situasjoner, være bevisst på hvordan du reagerer. Mye handler om kroppsspråk. Du holder avstand, senker skuldrene og «tar et skritt unna mentalt».

– Klarer du det samme når du diskuterer med kona?

– Ojojoj.

Han ser et øyeblikk rådvill ut.

– Nei, da blir det personlig. Det er forresten litt morsomt: Når jeg og hun diskuterer personlige ting, har vi veldig lett for å bli enige. Det verste er å diskutere sak.

– Hvem vinner?

– Da er vi vel begge tapere.

Han tenker seg litt om.

– Jeg tror kanskje ikke vi skal bruke det ordet i det hele tatt. Er det en konflikt, finnes det verken vinnere eller tapere.

Vaktsomt blikk: Njål Rønning skanner trafikkbildet. Hans sølvgrå Volvo styres med over gjennomsnittlig stødig hånd, ifølge ham selv.

Ole Palmstrøm

Nei takk til kontorjobb

Hadde Njål gjort lekser på videregående, hadde han antakelig blitt det han drømte om: fysioterapeut.

Han fikk toppkarakterer så lenge det holdt å følge med i timene, men da skolen krevde hjemmearbeid, sank karakterene og fysioterapistudiene røk.

Isteden ble det Politihøgskolen, hvor deler av kvalifikasjonen var en opptaksprøve med fysiske krav.

Det ble 13 år som politi, både i Oslo, Ålesund og Fosnavågen før han og kona kjøpte hus på Valderøya. Da hadde de tre barn, og livet i turnus gikk ikke opp.

Som politibetjent hendte det at han hjalp et forsikringsselskap med opplysninger. Nå spurte selskapet om han ville jobbe for dem, og Njål har sansen for juss.

– Jeg fikk en enklere hverdag og en relativt godt betalt 8-16-jobb. Men det var ikke noe for meg.

Det ble rett og slett for kjedelig å sitte på kontor, og da en kompis spurte om Njål ville bli selger i et stort lakseselskap, sa han ja. Nå fulgte 20 år i dress, på reise, gjerne til Storbritannia hvor han overbeviste store supermarkedkjeder om å ta inn norsk laks.

Han kunne ha over 200 reisedøgn i året.

– Hvordan gikk det i hop hjemme da?

Han smiler.

– Jada, du kan kalle det en egotripp. Kona jobber i helsesektoren, så det krevde god planlegging, bra struktur – og samarbeid.

teamlederen: – 60 pluss 60 er lik 120, sier Njål, for å demonstrere at han fremdeles kan matte. Her er han på lageret til Ramudden, hvor de blant annet lager trykk på skiltene de dirigerer trafikken med.

Ole Palmstrøm

Kan ta «en Collina»

Gleden over fotball ble til en karriere som fotballdommer. Det begynte med dømming på internkamper på gymnaset. Da han var 18, fikk han tilbud om å dømme i 3. divisjon, men takket nei – han hadde ikke bil.

Først da han la opp som fotballspiller som 32-åring, sa han ja til å bruke tid på disiplinen.

«Hvis jeg får satse skikkelig», lød kriteriet, og det fikk han.

– Det ble et sjokk. Kravene var strenge. Jeg gikk fra å trene tre-fire ganger i uka til å trene hver dag. Det som skulle bli en nedtrapping, ble en opptrapping. Men først og fremst måtte jeg sette meg inn i regelverket. Ta inn basisen, fundamentet – det er det som er det viktigste.

Njål ble toppdommer i eliteserie og europacup, og brukte fløyta på stjerner som Kjetil Rekdal og «Mini» Jacobsen, Åge Hareide, Ole Gunnar Solskjær og Nils Arne Eggen.

Han ble en førsteklasses konfliktløser.

– Når en spiller har lyst til å kaldkvele deg, vil han ikke få en dommer opp i trynet. Da må du avvæpne. Eller du kan gjøre det helt motsatte.

Sunnmøringen på 187 centimeter demonstrerer hvordan han iler til og skrår armen kontant inn i en situasjon, med vidåpent blikk, som hos den italienske toppdommeren og forbildet Pierluigi Collina.

– Du går inn sånn, og så «bæææng».

– Fremdeles en cowboybransje

Han ga seg som fotballdommer for aldersgrensa på 50 år, men tar fremdeles jobber for fotballforbundet som kampdelegat med øverste myndighet på store arrangementer. Førtidspensjonisten er også tillitsvalgt på jobb. Han gikk så å si rett inn i rollen da han begynte som trafikkdirigerer hos Ramudden, og skaffet bedriftens avedling i Ålesund tariffavtale i løpet av kort tid.

– Trafikkregulering har vært en cowboybransje og er det vel til dels ennå. Og det er ikke et flott ord, sier Njål.

Han er nestleder i klubben nasjonalt og sitter i tariffrådet som nylig forberedte årets lønnsoppgjør. Sånt liker han.

– Ser du noen likheter mellom rollen som tillitsvalgt og de andre jobbene du har hatt?

– Absolutt, sier Njål, og lener seg fram i iver.

– Det handler om å bli enige om noen regler alle må sette seg inn i og forholde seg til. Ta for eksempel tilskuerne på en fotballkamp. De har mange meninger, men de er ikke regelbaserte.

– La meg gjette: De er følelsesbaserte?

– Ja! Det gjelder spillere også. Det har hendt at jeg har spurt: «Har du egentlig lest spillereglene?» Det er det få som har, selv om de er flinke til å gjøre det i Ludo og Yatzy. Det samme gjelder i arbeidslivet, mener den tillitsvalgte.

– Det er forbausende få arbeidsgivere som har kunnskap om reglene.

Den lovkyndige Njål

Målet hans er å vise vei inn i paragrafene, om det så er på gata, i laksebransjen, på fotballbanen, i trafikken eller i et lønnsoppgjør.

– Jeg skal håndheve et regelverk slik at alle rundt forstår hva de skal forholde seg til – og oppføre seg deretter. Sånn sett er jeg en brobygger, en som formidler et budskap, sier Njål, og kommer tilbake til refrenget i hans liv, fundamentet:

– Det er reglene.

På en måte var det ikke bare presten som var fremsynt den gangen for 67 år siden. Det var også gjengen i sakristiet.

Den mye omtalte «Njåls saga» handler nemlig om den lovkyndige Njål.

Han var kjent for sin klokskap og evne til å megle.