camilla.yndestad@lomedia.no
jan.erik@lomedia.no
Jeg har vært redd på jobb, redd for å gjøre noe galt, og redd for at leder skal bruke alt jeg gjør mot meg, sier Mari Foros Bjerklund.
Hun elsker å jobbe, og trives best i en arbeidsbil langs veien. Men da skal forholdene være trygge – både rent sikkerhetsmessig, men også som kvinne i et mannsdominert yrke.
Det siste året har ikke Mari følt noe særlig på noen av delene.
Dette er hennes fortelling. Lenger ned i saken kan du lese hva bedriften og leder svarer.
Fleksibel arbeidstid
I mars i fjor startet Mari som veimester i Mesta, en statlig eid bedrift som driver med drift- og vedlikehold av vei.
Som veimester kan hun i løpet av en arbeidsdag være innom alt fra fiksing av veiskilt til å plukke opp døde dyr langs veien i Follo-området.
Hun følger også opp beskjeder fra Veitrafikksentralen og kjører putebil – den med kollisjonspute og en blinkende pil for å varsle hvor veibanen er, og som skal sikre personer under for eksempel bilberging.
Da hun startet i jobben som veimester, ga leder beskjed om at hun selv kunne styre arbeidstiden litt i hver ende siden hun måtte levere og hente barn før og etter arbeidstid.
Men så begynner tonen hans å bli annerledes:
Fra hun starter i jobben i mars, merker hun at leder har en tendens til å snakke ned damer.
– Det gjentok seg på alle møter. Man blir så paff, og sitter med en uggen følelse hele tiden, sier Mari.
Miste livet eller jobben?
Helt siden Mari startet i jobben som veimester har hun vært tydelig på at hun synes at ting skal gjøres etter boka.
I Mesta har de noe som heter skiltvedtak som de ansatte skal forholde seg til. Der står det at når man skal ut med putebil, så skal det kjøre en lagsbil foran.
Etter at Mari startet som veimester, blir hun sendt ut på mange oppdrag med putebilen alene, blant annet for å plukke opp rådyr.
– Når du står der oppe på planet på putebilen og skal dra opp rådyret og kjenner at hele putebilen rister når det kommer en bil forbi, da er det helt jævlig. Skal jeg miste livet eller jobben, liksom, jeg kjente veldig på den frykten, sier Mari.
Når hun gir beskjed om de skal være to ute på slike oppdrag, blir hun kjefta huden full av leder med beskjed om at hun er håpløs.
– Jeg vil være trygg. Hva om noen dør, eller om jeg selv dør. Dette er en skummel bransje. Det kan gå bra i 50 år, men den ene gangen vi blir truffet, da må systemene være på plass, sier Mari.
Gråter i bilen
Det hele kulminerer når kalenderen viser juni måned, og Mari får beskjed fra mellomleder om å plukke opp en bøtte langs E6. Det er egentlig ikke langs hennes rute, men hun sier ja.
Hun tilbyr seg å ringe andre kollegaer for å høre om noen kan være med, men får beskjed om at det ikke går. Hun må snakke med leder.
Leder svarer ikke, og hun sender ham en SMS om at hun må ha det skriftlig fra ham dersom hun skal bryte vedtaket og kjøre alene ut med putebil.
Arbeidsmanden har fått tilgang til meldingsutvekslingen, der leder svarer følgende: «Vi kjører ikke to mann ut på slike oppdrag».
I mellomtiden kommer en annen kollega for å hjelpe til med å hente bøtta. Etter at oppdraget er fullført, ringer leder.
– Han kjefter og er sint. Han sa at om jeg skulle være så vanskelig, så måtte arbeidstiden min være mellom kl. 07.00 og 15.00 uten fleksibilitet.
Etter hendelsen blir Mari sittende og gråte i bilen.
– For mange damer i Mesta
Mari forteller at hun etter episoden med bøtta blir innkalt til et «oppfølgingsmøte».
Hun ber om å få med seg tillitsvalgte, men får beskjed om at det ikke går.
– Jeg følte meg presset opp i et hjørne. Det ender med at jeg møtte opp alene. Jeg var ikke meg selv, de ti første minuttene sa jeg ingenting, bare satt og hulka.
I Mesta jobbes det for å få flere damer i bedriften.
Da møtet nærmer seg slutten, kommer leder, ifølge Mari, med følgende kommentar:
– Han sa at mellom oss, så mente han at det var for mange damer i Mesta. Da sitter du der som kvinnelig ansatt og føler deg som en dritt. Du vil egentlig ikke ha meg her, du har ansatt meg fordi Mesta vil ha damer og det ser bra ut på papiret.
Mari opplever god støtte fra både kollegaer og tillitsvalgte, og blir værende i jobben som veimester fram til slutten av september – men da bikker det over for henne.
Hun blir sykmeldt før hun på nyåret sier opp jobben i Mesta. Da hadde hun fått tilsvarende stilling i et annet firma.
Leder ønsker ikke å kommentere
Konserndirektør for Drift- og vedlikehold i Mesta, Elin Vigrestad, sier til Arbeidsmanden at hun har konferert med Maris tidligere leder, og at de har blitt enige om at «det ikke kan være hensiktsmessig for noen av partene at han skal imøtekomme dette via media.»
Leder bekrefter dette til Arbeidsmanden.
Vigrestad forteller videre at de synes det er leit at Mari har dårlige opplevelser fra perioden hun var ansatt i Mesta.
– Vi ønsker at alle skal føle seg ivaretatt på jobb, og har rutiner for å følge opp når vi får meldinger om at så ikke er tilfelle, sier hun.
– Hvordan har dere fulgt opp saken til Mari?
– Vi er godt kjent med det som gjengis fra tiden Mari var ansatt i Mesta. Dette ble også undersøkt i henhold til gjeldende rutiner da det kom opp internt. Undersøkelsene viste at det ikke hadde forekommet vesentlige HMS-brudd. Vi anerkjenner likevel at Mari har opplevd det annerledes.
