arb-mand@lomedia.no
Dette stedet er ikke større enn at de fleste kjenner hverandre på en eller annen måte.
Det er Mirnes Balic som sier dette. Han er vekter og vaktleder på Kremmertorget senter i Elverum, en kommune i Innlandet fylke.
Arbeidsmanden har tatt turen til den lille byen som ligger drøyt 90 minutters biltur nord for hovedstaden for å finne
ut hvordan arbeidsdagen til sentervekteren er.
Det er lett å tenke at en vekters arbeidstid følger handlesenterets åpningstid, men det stemmer ikke. Balic er på plass klokka syv om morgenen, tre timer før kundene slipper inn. Hva bruker han denne tiden til?
45 år: Kremmertorget i Elverum åpnet i 1979. Senteret har rundt 35 butikker – og en innendørs gokartbane i kjelleren!
Citycon.
Arbeidsdagen starter tidlig
– Det starter med at jeg tar en runde ute, og sjekker at alt er greit. Det er sånn vi vektere jobber, vi sjekker skallet først, om det er trygt for meg og gå inn, forklarer han.
Skulle det være noe som ikke stemmer, tar vekteren kontakt med politiet og venter på utsiden. Da er regelen: Gå aldri inn, under noen omstendigheter.
I vinterhalvåret kan det også være behov for både snømåking og strøing.
– Bare inngangspartiene og rømningsveiene, ikke hele parkeringsplassen, sier han og ler.
Deretter låser han opp senteret slik at de ansatte kommer seg inn, før han etter hvert starter rulletrappene.
– Starter du rulletrappene?
– Ja, det er ikke noe poeng at de går hele natta, sier han og ler litt igjen.
Han er litt sånn, Mirnes Balic. Blid og mild.
32-åringen ser på vekterrollen på Kremmertorget som en del av drifta – en løsning for kundene – som er alle butikkene på senteret.
– Det er mulig at det er annerledes i større byer, sier han.
Rulletrappene: Har du noen gang tenkt på hvem som starter og stopper rulletrappene? På Kremmertorget senter er det vekternes oppgave.
André Kjernsli
Kobler inn politiet
Balic er, som vektere flest, iført uniform. I tillegg til et identifikasjonskort i ei snor rundt halsen har han en liten dings festet fremme på venstre skulder.
– Den er koblet til alarmen de ansatte i butikkene kan trykke på dersom de trenger min hjelp, forklarer han.
Opplever han truende situasjoner, er rutinen å tilkalle hjelp fra andre vektere eller politiet.
– I utgangspunktet jobber det bare en vekter av gangen på dette senteret, men på dagtid kan vi eventuelt få hjelp fra noen andre i drift, forklarer Balic.
Han jobber altså alene på senteret som de siste 45 årene har vært en viktig handelsplass for innbyggerne i Østerdalen. Alene, men omkranset av folk, hvordan er egentlig det?
Balic tenker seg litt om. Så sier han at han i det daglige ikke føler seg alene, fordi han blir godt kjent med dem som jobber i alle de 35 butikkene på senteret. At de på en måte blir hans kolleger.
Kollegaer: Balic ser på de butikkansatte som sine kolleger, og har et godt forhold til dem.
André Kjernsli
Alene, men mange kolleger
– Det er bare de få gangene det oppstår episoder jeg kunne tenke meg å ha en vekterkollega ved min side, sier han.
Det første han gjør når han forstår at det kan bli en urolig situasjon er å tilkalle politi. Så går han i gang med å roe situasjonen.
– Vi bor på et lite sted, det er ikke overflod av politi i distriktet. De er også presset, jeg er klar over at det kan ta tid før de dukker opp.
Heldigvis er det som regel lenge mellom de alvorlige situasjonene. Han vet at de lokale innbyggerne som sliter med rus og andre utfordringer noen ganger er involvert i uroligheter på senteret. Han er på fornavn med de fleste, og vet at hverdagen deres kanskje ikke er så enkel.
– Derfor et jeg opptatt av å hilse på dem som noen ganger kan skape litt trøbbel. Både for at de skal føle seg sett, men også for at de skal vite at jeg er her. Dersom noe da skjer, vet de at jeg er hyggelig med dem.
Viser alle respekt
Vi må tilbake til Mirnes Balic’ fremtoning. Stemmen er mild, og smilet er aldri langt unna. Er dette en bevist strategi, eller er han så rolig og snill som det kan virke som?
– Joa, jeg er nok det, sier han og ler litt.
Balic tror å beholde roen er en viktig egenskap for en vekter, og at man i denne jobben gjør alt for ikke å eskalere situasjonen. Han minner om at vektere ikke har mer myndighet en vanlige folk, men at de har fått opplæring i å få kontroll på folk som er ustabile.
– Men noen blir provosert bare vi snakker til dem. Da er det viktig å vise at vi bryr oss som medmennesker.
Mange skritt: Det blir noen tusen skritt i løpet av dagen.
André Kjernsli
Utdannet bilmekaniker
Det var ikke meningen at han skulle bli vekter. Balic er egentlig utdannet bilmekaniker, men etter at et vikariat på et bilverksted tok slutt trengte han noe å drive med fram til en annen mekanikerjobb dukket opp.
– Nå har jeg vært vekter i ti år, skru bil gjør jeg på fritida, sier han.
Vekterjobben dukket opp litt tilfeldig, men etter å ha jobbet som det en stund merket han hvor pris han satt på å jobbe rundt andre mennesker – ikke bare stå med hodet under panseret på en bil.
Han har forsøkt både stasjonær og mobil vektertjeneste, men det er på senter han trives aller best. Blant annet fordi han etter eget utsagn er kontrollfrik.
– Jeg kjenner hver krok på senteret, uansett hva som skjer så har jeg bra kontroll, forklarer han.
Balic mener at du må like folk for å jobbe som sentervekter. Her snakker han med både butikkansatte, driftsansatte og butikkenes kunder, dette er ikke noe for en ensom ulv.
Fagorganisert familie
Medlem i Norges Arbeidsmandsforbund ble han tre måneder etter at han begynte som vekter.
– Det falt seg helt naturlig, jeg har foreldre som alltid har vært organisert i en fagforening.
En rolle som tillitsvalgt så han ikke for seg. Men i forbindelse med vekterstreiken i 2020 ble Balic, som en del av første gruppe, tatt ut i streiken som skulle vare i 2,5 måned.
Han kunne ikke forstå hvorfor det tok så lang tid å bli enige, og ble nysgjerrig på hva tillitsvalgte jobbet med.
– Da det nærmet seg valg fikk jeg spørsmål om jeg ville stille, og sånn ble det, sier Balic.
Nå er han lokaltillitsvalgt for omtrent 50 organiserte vektere i Securitas i Innlandet. Han er også styremedlem i NAF avdeling 5 Innlandet.
Når han nå ser tilbake, er han glad han takket ja til vervet som tillitsvalgt. Han har lært mye og hvordan arbeidslivet fungerer, men også om seg selv.
Hilser på alle
Senteret har nå åpnet, og vi går noen runder inne på det to etasjer store senteret - som i tillegg har en stor gokart-bane i kjelleren.
Bare to-tre butikker har rukket å pynte til jul. Balic hilser stadig vekk på både ansatte og de få kundene som er på senteret, det er tydelig at han er en del av bildet her. Denne morgenen er som de fleste, ganske rolig, men det må ha vært hendelser han ikke glemmer med det første?
Blir stoppa: Rett som det er blir vekteren stoppet. Enten fordi noen lurer på noe, eller fordi folk bare vil si hei.
André Kjernsli
Har reddet liv
– Jeg skulle eskortere ei rusa dame ut, men på veien mot døra falt hun om. Da gikk oppdraget fra bortvisning til førstehjelp i løpet av et sekund. Den glemmer jeg ikke så lett.
Det som han antok var en overdose viste seg å være blodtrykksfall, på sykehuset fant de ut at kvinnen hadde diabetes.
– Hun fortalte det selv da hun var innom et par uker senere. Jeg har mange ganger lurt på hva som hadde skjedd
dersom hun hadde besvimt et sted det ikke var folk rundt henne. Derfor spør jeg alle jeg viser bort om de har vondt noe sted, sier Balic.
Senteret har to hjertestartere, og vekterne har opplæring i bruk av disse og generelt førstehjelpskurs. Hjertestarteren har han heldigvis aldri måtte ta i bruk.
– Men jeg har gitt hjertekompresjon ved flere anledninger.
– Så du har vært med å redde liv?
Det tar et par sekunder før han svarer.
– Ja, jeg har vel det. Jeg har jo sett flere av dem på senteret i etterkant.
Barneplaster i jakkelomma
Heldigvis tilhører det sjeldenhetene at det står om liv. Men på et senter er det mange muligheter til å skade seg, om ikke livstruende. Erfaringen han har etter flere år som sentervekter har gjort at det er noe han alltid har i lomma.
– Barneplaster, smiler han og drar frem en bunke fra jakkelomma. Jeg beveger meg ikke en meter uten å ha med barneplaster.
Han har ikke tall på hvor mange barnefamilier som har takket han for et plaster på fingeren til et lite barn som har slått seg.
– Jentene vil som regel ha Elsa-plaster fra Frost-filmen, gutta vil gjerne ha noe mer action-fylt.
«TikTok»-tyver
Her, som på andre butikksentre, blir folk tatt i å stjele. Som vekter skal du få kontroll på situasjonen, og hjelpe butikkene med å politianmelde. De fleste butikkene på Kremmerhuset har null-toleranse for tyveri og politianmelder alt.
– Det er sikkert ubehagelig for dem som blir tatt, men det er ikke noe hyggelig for oss heller, understreker vekterveteranen.
Balic forteller at alle typer mennesker stjeler, alt fra tenåringsgutter til gamle damer. Og det stjeles alt fra sjokolade til mobiltelefoner. Han har ikke merket noen økning i ungdomskriminalitet og tyveri på senteret. Men han vet at det i noen miljøer nærmest kreves at man stjeler noe for å bli akseptert i gjengen.
– Tidligere i år var det en TikTok-trend blant unge hvor de filmet at de stjal noe. Ikke så smart å ha beviset liggende på telefon, sier Balic og rister litt på hodet.
Kontrollrommet: Senteret har en rekke kameraer som vekterne kan bruke i sin jobb.
André Kjernsli
Fire vektere i alt
Senteret er åpent fra klokka 10:00 til klokka 20:00.
For å kunne planlegge best mulig med driftsavdelingen på senteret, jobber Balic som regel fra 07:00 til 15:00. De som jobber kveld, begynner klokka 15:00 og jobber til 21:00.
På lørdagene jobber vekterne i perioden fra 08:00-19:00. I alt er de fire vektere som fordeler vaktene mellom seg.
Med jula rett rundt hjørnet blir det også mer hektisk å være vekter på senteret, og de siste helgene er det også søndagsåpent. Det medfører mer jobb på vekterne, og som regel bemanner senteret opp i julestria. Men Balic liker at det er hektisk.
– Jeg liker at det skjer litt på jobben, og så er det litt moro å betrakte stressede kunder som skal rekke alt med to dager igjen til julaften.
Julestria kommer snart
I jula skal man som kjent være ekstra snille, men da Balic rett før jul for noen år siden fant en mann som hadde lagt seg til å sove bak en juledekorasjon var det ingen nåde.
– Han måtte, til tross for at det var jul, forlate lokalet. Og det gjorde han uten protest, avslutter Balic.
Jul: Snart pyntes senteret til jul. Balic liker at det blir noen hektiske uker
André Kjernsli
