Merete Holtan (tekst)

merete.holtan@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Hun ler mye, mener mye, tar ofte ordet. Gunn Kaaløy Spilling er en person folk legger merke til, men de ser ikke at hun er syk.

Til vanlig tar hun telefonen på kundesenteret til Statens vegvesen i Steinkjer. Hun har tre barn hjemme og reiser ofte av gårde for å snakke om fordeling av goder som politiker og tillitsvalgt.

Hun er så engasjert at det er vanskelig for henne å hvile.

Men det må hun. Gunn har nemlig fibromyalgi, i likhet 160.000 nordmenn, de fleste av dem kvinner. Hun lever med smerter i hele kroppen, slitenhet og hjernetåke – det hele legger som et tungt og vått teppe rundt kroppen, og hun vet aldri når det skjer.

I en tid med rekordhøye syketall i Norge, har hun en klar beskjed: Sykelønna må bestå, og trygdesatsen må opp.

– Det er ingen som blir friskere og mer arbeidsføre av å ha dårlig råd, sier hun.

– Ugreit skolemiljø

Vi møter henne på et hotell i Oslo i forbindelse med et møte for avdelingslederne i Norsk Arbeidsmandsforbund. Hotellet har funklende belysning, stoler trukket i fløyel, her skal du få en følelse av luksus.

Det var ikke Gunn Kaaløy Spilling vant til hjemme.

Hun vokste opp i Søgne, som i dag er en del av Kristiansand. Moren var hjemmeværende, faren jobbet i industrien og med regnskap, de hadde fire små jenter.

Gunn var nummer to i flokken, hun gikk i korps og hadde et lyst hode. Fagene var ikke noe problem på skolen. Da var det verre med det sosiale.

– Søgne var på den tida en av kommunene i Norge med størst forskjeller mellom folk, den var på topp sammen med Bærum. Foreldrene mine hadde utfordringer med økonomien, og jeg hadde ikke de riktige klærne, forteller Gunn.

Hun hadde verken Miss Sixty-bukser eller Dr. Martens-sko, som de andre jentene.

– Jeg fikk mye kommentarer, som at jeg var stygg. Det var et ugreit skolemiljø, så jeg ble heller hjemme. I niende klasse var jeg ikke på skolen i hele januar.

– Vil du si at du var deprimert?

– Jeg tror kanskje det, men vi hadde jo ikke noen diagnoser for sånt den gangen. Det tror jeg var like greit, da ble jeg ikke sykeliggjort.

Skolen ga blaffen, slik Gunn opplevde det.

– Det var ingen som klarte å stoppe mobbingen. Jeg tror ikke de var interessert heller.

– Blir du forbanna, når du i dag ser det fra en voksens perspektiv?

– Ja. Når vi snakker om arbeidsliv og hvordan folk skal ha det på jobb, så tenker jeg: Hvorfor skal vi godta noe annet på skolen enn det vi godtar i arbeidslivet? Jeg synes jo ikke ungene våre skal leve med å få stygge kommentarer.

40-åringen tror ikke skolemiljøene er noe bedre i 2025.

– I dag har de unge tilgang til alt fra slankevideoer til Hitler-hilsen fra Elon Musk på nett. Språket er blitt enda tøffere.

– Følte meg hjemme

Hun snakker om dystre ting med et forrykende humør. Skravla går raskt og lystig, det er nesten vanskelig å oppfatte alvoret i det hun sier.

Fra en trøblete tid på barne- og ungdomsskole åpnet en ny verden seg på videregående. Hun startet på medier og kommunikasjon i Kristiansand og møtte folk som var mindre opptatt av klær og sosiale markører.

– Det var så mange ulike typer der at elevene ikke samlet seg i gjenger. Jeg kom inn i et fantastisk miljø med folk som ville være kreative og gjøre ting de syntes var gøy, og mange var samfunnsengasjerte. Jeg følte meg hjemme.

Fra Gunn var ni-ti år gammel, hadde hun sittet klistret til politiske debatter foran TV. Interessen kom ikke fra foreldrene – moren kunne ikke skjønne hvorfor jentungen absolutt skulle se på voksne folk krangle.

Men Gunn ble fanget inn. Særlig av Kristin Halvorsen, som den gangen var SV-leder.

– Hun var tydelig og folkelig. Hun snakket et språk jeg skjønte.

I dag står Gunn som nummer åtte på SVs stortingsliste fra Trøndelag. Som politiker er hun opptatt av utenforskap: at alle skal ha like muligheter, også om de kommer fra mindre ressurssterke familier.

– Har det sammenheng med oppveksten din?

– Ja, det har det nok. Det var ingen grunn til at jeg og søstrene mine skulle ha en dårligere utdannelse enn dem som hadde bedre råd.

Lærte ungdommer å lage film

Etter videregående startet hun på studier i film- og fjernsynsvitenskap på Lillehammer. Etter endt utdanning flyttet hun til Trondheim.

I Trondheim laget hun film, men startet også opp et tilbud for unge som fikk lære håndverket. Det minnet Gunn om hennes egen ungdomstid: De gangene hun ikke klarte møte på skolen, ble hun gjerne med onkelen ut på snekkerarbeid.

Onkel Oscar hadde en synshemming og så omtrent 20 prosent av det andre gjorde. Det hindret ham ikke i å sage, hamre og skape. Og Gunn lærte seg ting hun ikke trodde hun kunne klare.

– Jeg brukte en hel sommer på å bygge forskalinger til betongbrygger. Det ga mestringsfølelse. Da jeg jobbet med onkelen min, var alt fint.

Den samme følelsen ville hun gi ungdommene i filmarbeidet.

– Når du spør om jeg savner å jobbe med film, er det kanskje det jeg savner: å få lov til å se usikre unge blomstre.

Jan-Erik Østlie

Ble gravid og byttet jobb

Da Gunn ble gravid, måtte hun tenke nytt. Å lage film innebærer prosjektarbeid med sene kvelder og intense perioder, det passer dårlig med små barn. Hun og kjæresten valgte å flytte til hans hjemsted Steinkjer, hvor Gunn så etter en ny jobb.

– Det hadde med boligpriser og oppvekstmiljø å gjøre. Sånn er det med alle som havner på Steinkjer – det er ingen andre grunner til å flytte dit!

Hun ler godt, men understreker at hun trives. I dag har hun tre barn i alderen 7, 10 og 11 år. De driver med fotball og løper mellom de skilte foreldrenes hjem.

Gunn søkte på en stilling på kundesenteret til Statens vegvesen, og fikk den. Hun har tidligere jobbet for både Norstat og NetCom, og liker å snakke med kunder på telefonen.

– Jeg møter på folk fra hele landet. Det kan være 16-åringen som skal begynne å øvelseskjøre eller 90-åringen som skal fornye førerkortet. De snakker om jobben sin og hverdagen sin. Det er artig.

– Så du er ikke spesielt opptatt av bil?

– Nei. Ha ha ha!

Sammen med forbundssekretæren

Hun har et anheng i et kjede rundt halsen der det står «mamma». Hun har fått det av barna, sier hun, og Frode. Frode heter Engen til etternavn og er forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundet.

De to møttes på en regionsamling.

– Vi begynte å snakke sammen, og så fortsatte vi å snakke sammen. Siden har det vært oss, sier Gunn og smiler bredt.

Nå bor totningen Frode sammen med søgningen Gunn innerst i en fjordarm i Trøndelag. Frode er politiker for Ap, Gunn for SV.

– Vi har masse diskusjoner rundt middagsbordet. Og så har vi en felles forståelse for det den andre driver med – at det er mye reising og møter.

– Hva falt du for?

– Frode er engasjert og snill. Vi har masse humor i hverdagen, og masse kjærlighet.

UTFORDRER SEG SELV: I vervene som tillitsvalgt gjør Gunn ting hun ikke er komfortabel med. - Jeg blir aldri vant til å gå på talerstolen, og jeg liker ikke å bli tatt bilde av. Men har du et sånt verv, må du bare gjøre det.

Jan-Erik Østlie

Holdt på å gi seg som leder

Nå for tida er Gunn på arbeidsavklaring gjennom Nav. Målet er å finne ut hvor mye hun tåler å jobbe.

– Jeg håper å lande på en stillingsprosent som fungerer best mulig, slik at kroppen fungerer både hjemme og på jobb.

Kanskje blir arbeidsevnen på rundt 30 prosent. Det er ikke mye, når hun helst både vil jobbe og være aktiv i politikk og fagforening.

Gunn ble tillitsvalgt etter et par år i Vegvesenet, og ble raskt leder for fagligpolitisk utvalg i Arbeidsmandsforbundets avdeling 8 Midt-Norge.

I dag er hun leder for avdelingen, og er med i kvinnenettverk, landsstyre og tariffråd.

– Jeg har hatt noen runder med meg selv, og ga meg egentlig som leder før jul. Men avdelingen ville tilrettelegge så jeg kunne fortsette.

– Noen vil kanskje spørre om hvordan du kan drive med verv på fritida hvis du ikke har helse til å jobbe?

– Hvis valget står mellom å sitte hjemme eller gjøre noe, er valget for meg enkelt. Mange uføre har jo en hobby. For meg er fagforeningsarbeidet en interesse.

Gunn snakker enda raskere nå, dette er viktig for henne å få sagt:

– Mange med kroniske plager som fibromyalgi har også ofte problemer med psykisk helse. Da tror jeg at man trenger gjøre noe som gir en noe – en blir i hvert fall ikke friskere av å gjøre ingenting.

– System som holder folk nede

Når hun tenker tilbake på den jenta som satt foran TV-skjermen og lot seg oppsluke av Kristin Halvorsen, var det dette det handlet om: å fordele godene.

Der mener hun samboerens Arbeiderparti har litt å gå på.

– Vi trenger en enda mer sosial profil på budsjettene. Vi kan ikke leve med argumenter som at de som går på trygd, skal tjene dårligere enn de som tjener dårligst i samfunnet. For dem som tjener dårligst, har allerede for lite å leve av. Vi kan ikke ha et system som holder folk nede.

– Kritikerne vil si at flere vil slutte å jobbe hvis de får bedre betalt for det?

Gunn smiler fremdeles, men svaret er kontant:

– Det der tror jeg ikke noe på. Og jeg vet hva jeg snakker om: Jeg har til gode å høre en person på arbeidsavklaring som sier at «jeg vil jobbe minst mulig». Det er ingen som vil være ufør om de kunne sluppet. Jobb er mye mer enn bare en lønn å leve av. Jobb er samhold og mestring og veldig mange flere ting.

Hun legger til:

– Så kan man absolutt si at en ufør ikke skal ha mer enn de laveste lønningene i samfunnet. Men da må vi få de laveste lønningene opp først. Det er ingen som blir friskere og mer arbeidsføre av å få dårlig råd.

VALGTE NAF: Da Gunn Kaaløy Spilling fikk jobb i Statens vegvesen og ble spurt om hun ville bli organisert, valgte hun LO-forbundet Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) framfor Parat. – NAF har et vidt spenn av arbeidsfolk og typer. Her er det ingen «uniform», sier hun.

Jan-Erik Østlie

Å finne sin 100 prosent

Det er dager hvor hun kan jobbe mye, og det er dager hvor hun ikke kan jobbe i det hele tatt.

– Jeg må hele tiden passe på balansen. Har jeg for eksempel et årsmøte og så et møte med kvinnenettverket fra lunsj til lunsj, må jeg være tydelig på at jeg ikke kan være med på alt.

– Hva om du har et viktig møte på en dårlig dag – hva gjør du da?

– Når det er noen spesielle ting, klarer jeg som regel å mobilisere.

– Og så får du det igjen dagen derpå?

– Ja, men igjen: Hvis jeg hadde sluttet med alt jeg var interessert i, tror jeg ikke det hadde vært bra for helsa heller.

Mange føler på skam over ikke være i full jobb. Gunn ser det på en annen måte.

– Jeg lærte noe på et opptreningssenter jeg var på en gang: at jeg ikke skal tenke at jeg jobber 30 prosent, men at jeg jobber 100 prosent av det jeg klarer.

– Det var fint sagt.

– Det synes jeg også. Du er ikke en kvart eller halv person på jobb. Vi alle må finne vår 100 prosent.