merete.holtan@lomedia.no
Stjørdal, 2017: Frank Aamo er ganske ny i vervet som tillitsvalgt for vekterne på Værnes lufthavn, etter at kollegaene oppdaget at mannen skanner urettferdighet like omhyggelig som bagasje og passasjerer. Nå står han foran årsmøtet til avdeling 8 Midt-Norge i Arbeidsmandsforbundet og er blitt bedt om å presentere seg.
Forsamlingen vil vite hvem denne nykomlingen er, trønderen med de godmodige øynene og den vennlige, avslappede framtoningen.
Jo da, Frank kan alltids presentere seg han, men hva skal han fortelle?
Skal han trekke fram at han har vært befal i Forsvaret, hvor han ble kalt inn på teppet av ledelsen fordi han stilte syrlige spørsmål ved at kvinner fikk spesialbehandling på opptaksprøvene?
Skal han fortelle at han har ti strøjobber på CV-en, men forlot åtte av dem i sinne etter konflikt med ledelsen?
Skal ha si at har flere års studier i informatikk, men kledde vinduene på studenthybelen med aluminiumsfolie, gamet hele natten og ga opp hele greia?
Skal han røpe at han på den samme hybelen begynte å nære en forakt for muslimer, etter at en gutt i bofellesskapet inviterte sine muslimske venner til en jublende feiring etter at to fly braste inn i tvillingtårnene i New York i 2001?
Den 43 år gamle vekteren velger å ta en vits. Og bommer totalt.
«Jeg hadde lang tid i Forsvaret, som nasjonalist. Nå er jeg blitt sosialist. Da må jeg vel bli en nasjonalsosialist?»
Rettferdighetssans fra mor
Han er i dag blitt sju år klokere og har for lengst innsett at den humoren sprang ut av et restlager med holdninger fra en mørk tid.
Nå sitter han på et lyst konferanserom på Værnes, det samme rommet som han ofte fører forhandlinger med ledelsen i. Det var her han som fersk tillitsvalgt kunne sparke opp døra og forlange dette og hint av arbeidsgiver.
Han lærte seg raskt at diplomati var mer virkningsfullt.
– Dessuten er jeg ikke så sint lenger.
Han smiler og viser fram t-skjorta han har fått av de andre tillitsvalgte på Værnes. Påskriften «Kan’j æ få en 2–3 ord me dæ?» henspiller på paragraf 2–3 i Hovedavtalen som slår fast at tillitsvalgte har rett til å kreve forhandling.
50-åringen har gjort en slags lynkarriere som tillitsvalgt. Klubblederen med den klamme vitsen ble nemlig raskt plukket opp som regiontillitsvalgt og er i dag øverste sjelesørger for 1600 Avarn Security-vektere på 42 av landets flyplasser.
Han startet med å få så godt som hele kollegiet organisert. Deretter lettet han bedriften for en halv million kroner i ubetalte lønnsutgifter.
Frank Aamo elsker å rette opp i urettferdighet.
– Jeg har nok en veldig overutvikla rettferdighetssans, ja.
– Hvor kommer den fra?
– Fra min mor. Hun er nå 71 år og tar med «guten sin» ut og fyller opp kjøleskapet før jul. Jeg prøver å si at jeg er voksen og kan betale selv, men nei. Hun sier at søstera mi får veldig mye gjennom resten av året, og det skal jo være rettferdig.
Martin Guttormsen Slørdal
Nasjonalisme og skøyteløp
Han vokste opp på en gård i Kvål i Trøndelag og lærte seg tidlig hva en hånstaur er, den stokken i hesjestauren som ikke er noe tess og på trøndersk tilsvarer en slags idiot.
Frank mener å ha støtt på en del sånne ledere opp gjennom.
Moren var konduktør og hovedverneombud i NSB, faren jobbet som regnskapsfører og selger på det lokale slakteriet, dessuten var han ekstremt opptatt av skøyteløp.
«Det er typisk norsk å være god», sa Gro – og under OL på Lillehammer sto far og sønn hjemme i stua på Kvål og gråt da helten Johann Olav Koss tok gull etter gull.
– Min far huska ikke bursdagen min, men rundetider – det kunne han – helt tilbake til Kuppern’s tid.
Frank smiler. Det er et godt minne. Det samme er øyeblikket da den EDB-utdannede faren kom hjem med en spillmaskin til sønnen, en forgjenger til Donkey Kong.
Sju år gamle Frank ble hekta, og gamet mer og mer. Utfordringene i spillene var gjerne lagt til krig, men guttungen ville ikke bare skyte – han ville vite hvorfor han skjøt.
Han ble en historienerd og elsker i dag metallbandet Sabaton, som har krigshistoriske tekster. Den gangen var han fast bestemt på å gjøre karriere i Forsvaret.
– Det hadde med nasjonalisme å gjøre – jeg ville forsvare nasjonens ære. Og da kunne jeg ikke bare game.
Gikk til han så syner
Han spilte håndball og fotball, løp orientering og langdistanse. Da han var 18 år, kunne han gjøre unna ei mil på 38 minutter.
Befalsskolen var målet, men Frank tok for lett på skolefagene på videregående og karakterene sank fra fire og fem til et snitt på pi: 3,14.
Det var ikke nok til å komme inn på Befalsskolen. Isteden ble det førstegangstjeneste og rekruttskole på Haslemoen, hvor han søkte opptak til Jegertjenesten.
– Da fikk Frank kjørt seg, sier Frank – han har dette utenfra-blikket på seg selv.
Opptaksprøven besto blant annet av en øvelse hvor rekruttene skulle gå med tung sekk og lite mat til de trodde de ikke orket lenger.
Da kunne de gjerne gå et døgn til.
– Jeg holdt meg våken i 64 timer på rad. Da begynte jeg å se syner.
– Hva slags syner?
– Jeg begynte å prate med en kompis, sier Frank. – Men han var jo ikke der.
Martin Guttormsen Slørdal
– En ganske «macho» tid
Han kom inn i Jegertroppen og siden Befalsskolen på alderspoeng, han ble befal i Luftvernartilleriet i Fredrikstad og soldat på kontrakt for Telemarksbataljonen.
Og han fortsatte å kjøre seg selv hardt.
På et tidspunkt veide han 68 kilo, mindre enn sekken på datidas Nato-øvelse. De skarve kiloene var fordelt på 193 centimeter og et karosseri med brede skuldre, men sersjant Aamo ble kjent som en utholdende hardhaus.
Han ble også kjent under kallenavnet «Sgt. Ammo» på grunn av sine evner med våpen. Og han havnet i konflikt med ledelsen fordi han mente at Forsvaret kvoterte inn kvinner ved å gi dem våpen av isopor på eksamen.
– Det var en ganske «macho» tid.
– Hva tenker du om denne protesten i dag?
– Det skal vi komme tilbake til, sier Frank, som han ofte gjør – han snakker i en jevn strøm, med hele kroppen, og synes å ha tenkt gjennom hva han vil dele.
Gikk på dagen: «Ut!»
Han tok en rekke strøjobber mellom periodene i militæret, blant annet som renholder på tog og som tarmvasker på slakteri. I åtte av ti av disse jobbene gikk han på dagen, som den gangen han var ekstravakt på et psykiatrisk sykehus og fikk beskjed om at han ikke skulle sove på nattevakt.
– Gamlekara hadde med seg dyne og sov til morgenen. Men da en annen ekstrahjelp gjorde det samme, varslet ringrevene ledelsen så ekstrahjelpen fikk en skriftlig advarsel. Gamlegutta nektet for at de selv hadde sovet på vakt, og da tenkte jeg: «Dette her gidder jeg ikke. Ut!»
– Du sa opp i sinne, på vegne av en kollega?
– Ja, i halvparten oppsigelsene var det sånn. Det er forskjellsbehandling som er triggeren, uansett hvem den rammer.
– Jeg må nesten spørre: Er du litt kranglete?
Frank smiler. Gjentar:
– Jeg var nok ganske sint på den tida, ja.
Martin Guttormsen Slørdal
Drømmen brast
Han hadde sett for seg en lang karriere i Forsvaret, helst med tjeneste i Libanon og Bosnia, men plutselig ble alle dører stengt.
Befalsskolen i Fredrikstad ble lagt ned og våpensystemet han hadde blitt opplært i, ble byttet ut. Søknadene hans ble avvist over alt.
– Jeg måtte erkjenne at min tid i grønne klær var over.
Han begynte på informatikk på NTNU, men det var så vidt han orket å møte opp til forelesningene. Hjemme på den ti kvadratmeter store hybelen dekket han vinduene til med aluminiumsfolie for å stenge verden ute.
Der inne gamet han 16 timer i døgnet.
– Først i ettertid har jeg skjønt at jeg var deprimert. Følelsen av å ikke lenger være trengt, traff nok hardere enn jeg hadde forutsett. Jeg skulle jo bli soldat og forsvare landet.
Etter tre-fire år på NTNU innså Frank at han aldri kom til å fullføre graden. Han tenkte noe sånt som at han alltid har likt uniform og tok et vekterkurs med hjelp av penger fra moren. Så søkte han på jobb i Securitas.
– 18. mai 2005 startet jeg i sikkerhetskontrollen på Værnes, sier han, rak i blikket.
Joey på trøndersk og full panikk
De neste årene inneholder lange nattevakter og en del knuffing med ledelsen, men også ei sjekkelinje fra Joey i TV-serien «Friends». «Jeg er nok ikke en gentleman, for han ville ventet til slutten av kvelden med å kysse deg», sa Frank til vekteren Ann Kristin, og linja gikk rett hjem.
I 2013 leide de to en øy i Thailand og ble viet av en sjømannsprest med trompet og sigar – det hele var så spektakulært at begivenheten havnet i Dagbladet.
Nedturen kom året etterpå.
Det var vinter og han skulle trekke et par søppeldunker gjennom tung snø da han kjente en smerte i brystet. Det begynte å prikke ut i armen, og Frank – som har en historikk med hjerteinfarkt i familien – trodde han var i fare.
Han ble sendt med blålys til St. Olavs hospital i Trondheim, hvor legene ikke fant noe galt med hjertet hans. «Dette sitter nok i hodet», sa legen, og Frank reiste hjem.
Der lå han og ristet.
– Adrenalinet rant gjennom kroppen og jeg skrek til kona at hun måtte komme. Jeg tenkte jeg skulle rekke å si ha det før jeg døde.
Nå fulgte en sykemelding på ett år, hvor han gikk til psykiater tre-fire ganger i uka. Frank lærte seg hvorfor panikkanfallene kom og hva han skulle gjøre.
Han lærte også noe om hvorfor de kom.
– På jobb opplevde jeg at ledelsen ikke ga oss ryggdekning – jeg følte jeg hadde farer både foran meg og bak meg. Dermed begynte hjernen min å lete etter farer over alt, også når jeg var hjemme. Der søkte jeg i egen kropp, og assosierte hver minste lille skavank med noe dødelig.
– Tror du den røffe medfarten i Forsvaret hadde noe å si?
– Nei, det er akkurat det: I Forsvaret var det alltid noen som hadde ryggen min.
Martin Guttormsen Slørdal
Da alt endret seg
Da Frank kom tilbake på jobb, fortalte han alle om hvorfor han hadde vært borte.
– Det er sunt å snakke om det som er vanskelig, sier han enkelt.
Han opplevde at kollegaer begynte å åpne seg for ham – si: «nå går det ikke så greit her, Frank». På tampen av 2016 ble han spurt om å være tillitsvalgt, og gikk all in. Han satte seg ned med samtlige politiske partiprogrammer og Einar Gerhardsens «Tillitsmannen».
Da skjedde det noe.
Før Frank forteller om dette, spoler han tilbake til 9. september 2001 og en hendelse fra bofellesskapet i NTNU-tida.
Nesten 3.000 mennesker ble drept da to fly braste inn i World Trade Center, men i stua satt Franks muslimske nabo med åtte-ti venner og hoiet av glede. Et hat flammet opp i Frank.
Men da han som fersk tillitsvalgt satt med Gerhardsens håndbok og en bunke partiprogrammer mellom hendene, så han alt i et nytt lys.
– Jeg begynte å lese Frps program. Tenkte «dette er jeg jo ikke enig, jeg er jo langt ute på venstresida!» Jeg innså at jeg hadde dømt et helt folkeslag på grunn av en enkelt hendelse. Og begynte å stille spørsmål ved alt: Kanskje hadde det faktisk vært et poeng med å få flere damer inn i Forsvaret den gangen?
Han legger inn en snus og bryr seg lite om at fotografen tar bilde av leppa.
– Jeg var en kranglete og fremmedfiendtlig mannssjåvinist som stemte FrP – på full fart inn i «hvit, sint mann 50». Men møtet med fagforeninga forandra alt. Det skjedde nesten over natta.
Martin Guttormsen Slørdal
Våger ikke trene
Den som har møtt Frank, har kanskje lagt merke til at han av og til tar seg øverst på brystet, som om han prøver å massere vekk en smerte. Det er siste rest av panikkangsten – han klarer han ikke puste ordentlig.
– Det er en grunn til dette, sier han og peker mot kroppen sin, forklarer at det er 70–80 kilo siden tida i Forsvaret.
– Logisk sett vet jeg at jeg bør trene og spise sunt for ikke å få hjerteinfarkt. Isteden trøstespiser jeg og tør ikke trene fordi jeg tror jeg får hjerteinfarkt.
Hjemme hos han og kona på Skatval er første etasje innredet som treningsrom for crossfit-utøveren Ann Kristin, mens andre etasje innredet som gamingrom for Frank.
Når han gamer, leter han nemlig ikke etter farer i egen kropp. Han grubler heller ikke på arbeidsmiljølov, lønn og tariff, og det trengs:
Frank anslår at han jobber 150 prosent som tillitsvalgt.
Han er blitt plukket opp til bransjeråd og tariffråd og har begynt å lede kurs for nye tillitsvalgte. Det siste synes han er mer meningsfullt enn noe annet.
– Som tillitsvalgt har jeg merket at jeg kan bety noe for folk, at noen trenger meg.
– Omtrent som i Forsvaret?
– Ja, det er det samme: å kjempe for noe. Men jeg forstår jo at jeg ikke kan være tillitsvalgt for hele landet – vi er et nettverk hvor ingen skal stå ute på en odde for seg selv. Som hovedtillitsvalgt skal jeg være ryggdekning for den regiontillitsvalgte, som igjen er ryggdekning for de lokalt tillitsvalgte, som igjen er det for medlemmene.
– Der er det ordet igjen: ryggdekning. Det er viktig for deg?
– Ja, med noen i ryggen kan du få til nesten hva som helst. Du kan være en god soldat, en god vekter, en god ektemann – du klarer mye mer enn du tror selv. Men du trenger støtte.
Frank lener seg litt fram i stolen:
– Nå er det jeg som skal være den støtten.
