merete.holtan@lomedia.no
Lillehammer, 2024: Det er dag tre for maskinfører Jan Inge Gaustad på et kurs for tillitsvalgte i Norsk Arbeidsmandsforbund. De to første dagene har han sittet bakerst i undervisningsrommet, nærmest døra.
Han må ha fluktmuligheter hvis han begynner å svette og bli kvalm.
Nå har han våget seg fram til første rad. Han vil utfordre seg selv, og kursleder Cato Uhlmann legger merke til det. Sier humoristisk, men vennlig:
«Har du kommet helt fram hit nå?»
«Ja», svarer Jan Inge. «Jeg prøver å gjøre dagen litt jævligere for meg selv.»
Kurslederen smiler:
«Vil du ha litt hjelp? Da kan du få en rolle i klubbledelsen i dag!»
Forslaget innebærer at Jan Inge må være med å lede et fiktivt klubbmøte. Han svelger, og sier ja. Legger til:
«Jeg kan like godt være leder.»
Han husker knapt de neste timene av kurset, men vet at de endret livet hans.
Ble slått på bussen
40 år gamle Jan Inge Gaustad var i begynnelsen av tenårene da han kom i krangel på skolebussen på hjemstedet i Hustadvika i Møre og Romsdal. Krangelen endte med at den andre slo Jan Inge, så nesa hans knakk.
Noen måneder senere kom angsten.
Dagligdagse ting ble vanskelig. Han skulket skolen oftere og oftere, og satt mest hjemme og spilte på data.
Sosiale tungvektere som bursdager og 17. mai ble en lidelse.
– Det var hakket før jeg uteble fra min egen konfirmasjon, sier han.
Stengte seg inne
Utdanningen røk. Jan Inge fikk attføring, som det het den gangen, i dag arbeidsavklaringspenger.
Da han var 26 år, ble han 100 prosent ufør. Angsten styrte hverdagen.
– Nav fant ikke noen måte å hjelpe meg på. Jeg låste meg stort sett inne. Isolerte meg helt, forteller han.
Han bodde ikke alene, men med kona. Da de to ventet sitt første barn, fikk Jan Inge en ekstra grunn til å komme ut av isolasjonen.
– Det var en ganske stor nedtur å bli ufør, men ettersom dagene og årene gikk, ble det normen. Nå tenkte jeg sånn: «Hvis jeg ikke gjør et ordentlig forsøk på å få meg jobb, kommer jeg til å skamme meg.»
Gjennom kjente fikk han prøve seg i Storvik Maskin en kilometer unna hjemmet. Faget lærte han gjennom jobben – i dag kjører han de fleste maskiner.
Litt etter litt ble jobben trygg sone. Det var en av kollegaene han ringte da han en dag ble stående fast i et panikkanfall.
Sto fast på Biltema
Jan Inge følte seg på denne tida sterk nok til å gå i butikken, og ville handle på Biltema.
Men der, mellom to automatiske dører, gikk det galt.
– Jeg ble stående i mellomrommet mellom dørene og klarte ikke gå videre. Jeg fikk vondt i magen og ble kvalm, trodde jeg måtte kaste opp.
Han skjønte at han ikke ville klare det alene, og ringte en kollega fra jobb. Samtalen hjalp ham videre.
– Nå klarer jeg å gå på butikken, sier han.
Ville dra hjem
For tre år siden ble maskinføreren tillitsvalgt i Storvik Maskin. Han tok vervet under forutsetning av at han slapp å gå på møter utenfor huset.
Jan Inge var blant annet livredd for å fly.
Men i 2024 kom det opp en mulighet for å lære mer om å være tillitsvalgt. Han fikk høre om et grunnkurs i regi av Arbeidsmandsforbundet på Lillehammer, og tenkte at avstanden var kort nok til at han kunne kjøre dit.
Han dro på kurset. Men halvveis ut i første undervisningsdag, snørte det seg til.
Deltakerne fikk nemlig i oppgave å presentere sidemannen foran klassen.
«Dette går ikke. Jeg må si ifra meg plassen, bare send regning», sa Jan Inge.
Men kurslederen responderte ikke som ventet:
«Hva er det du snakker om», sa Cato Uhlmann. «Kom. Nå skal vi to spise lunsj.»
– Mørkere og mørkere rundt meg
Tryggheten vokste. Tre dager ut i kurset flyttet Jan Inge seg fram til øverste rad og sa ja til å lede det fiktive klubbmøtet.
– Hvordan gikk det?
Han forteller først om et årsmøte noen år tidligere, hvor han måtte lese opp en tekst foran folk.
– Mens jeg leste, ble det bare mørkere og mørkere rundt meg. Det eneste jeg så var lappen, men jeg klarte ikke lese hva som sto der.
Nå, foran kursdeltakerne på Lillehammer, fryktet han at det samme skulle skje. Hjernen var i full alarm, og kroppen sa ifra:
– Jeg ristet og skalv. Jeg ble kvalm, svettet, svelget luft og klarte ikke puste ordentlig, men jeg holdt ut. Jeg ville at alle skulle få se det.
– At du slet, men gjorde det likevel?
– Ja, sier Jan Inge. – Det gikk ikke akkurat prikkfritt. Men jeg ville ta denne utfordringen da den bød seg.
Sto i det – foran alle
Hendelsen ble et vendepunkt for Jan Inge. Han ble stående der selv om kroppen skrek.
– Hva var det som endret seg i ettertid?
– Det er vanskelig å sette ord på, men jeg trykket ned angsten den dagen. Så mye at jeg fikk overtaket.
På siste kursdag fortalte Jan Inge de andre deltakerne sin historie.
– Jeg fortalte akkurat hvor vanskelig jeg hadde hatt det, og hvor tøft livet var.
En fremmed hånd å holde i
Etter kurset på Lillehammer har maskinføreren fortsatt å utfordre seg selv, med god hjelp av Arbeidsmandsforbundet.
I juni i år fikk ble han invitert til å stille som vara i et styremøte for forbundets avdeling 3 i Stockholm. Han sa ifra at han var redd for å fly, og distriktssekretær Janita Blomvik ordnet så Jan Inge kunne føle seg tryggere:
Han fikk billetter ved siden av to andre som skulle på samme møte, og fikk kontaktinformasjon til han som bodde i nabobygda så de kunne bli kjent på forhånd.
Da september kom, satte Jan Inge seg for første gang på 29 år i et fly.
– Dem som jobbet i flyet brukte stort sett hele turen på å berolige meg, forteller han.
Mannen fra nabobygda holdt ham i den ene hånda. En fremmed passasjer strakte ut hånden og holdt i den andre.
– Stakkars mann, jeg holdt ham knallhardt, sier Jan Inge, som kom seg både fram og tilbake til Stockholm.
Første gang i hovedstaden
På ettersommeren skulle han på en samling for tillitsvalgte i regi av forbundet. Den var på Gardermoen, og Jan Inge hadde fått grønt lys både av avdelingen og sentralt i forbundet at han kunne få dekket utgifter for bil, tog og buss.
Men siste dag i Stockholm sendte han en e-post til forbundet og sa det var overkommelig å fly til Gardermoen.
Jan Inge kom dagen før samlingen, og tok seg til og med en tur inn til Oslo.
– Den dagen var jeg i hovedstaden for første gang, jeg tok tog for første gang – og jeg fikk se Slottet.
Gikk på talerstolen
På samlinga la han nok en gang press på seg selv. Jan Inge ba om taletid foran alle de tillitsvalgte.
Det var som om han ble drevet av noe han ikke visste hva var.
– Jeg håpet å få nei. Men jeg fikk ja.
Talerstolen var hans. Denne gangen fortalte maskinføreren sin historie til rundt 150 mennesker.
– Jeg tok mikrofonen. Og det ble litt snufsing, sier han.
– Fra deg eller de i salen?
– Det var jeg som snufset i mikrofonen. Men i ettertid er jeg blitt fortalt at flere ble rørt av det jeg fortalte.
– Han så det jeg hadde oppi hodet
Jan Inge Gaustads liv har fått et oppsving siden han ble tillitsvalgt og dro på grunnkurs for å lære seg mer om rollen.
– Jeg takler alle situasjoner bedre, sier han, og legger til:
– Jeg kan ikke si at jeg er helt fri for angst. Jeg er for eksempel ikke veldig flink til å snakke med sjefene på jobb – det er fremdeles litt vanskelig.
Han er så glad for måten han er blitt tatt imot på av forbundet. Han skryter av distriktssekretær i avdeling 3, Janita Blomvik, og organisasjonsarbeidere sentralt i forbundet.
– De har tilrettelagt for meg og gitt meg muligheter. Jeg hadde ikke blitt så frisk som jeg er i dag uten den støtten.
Aller mest betydde kursholder Cato Uhlmann.
– Cato var så trygg. Han så alt jeg hadde oppi hodet.
Søk hjelp – og ta en utfordring
– Har du et råd til dem som leser dette, som sliter med angst?
Jan Inge understreker at han har fått hjelp gjennom tilbudet Rask psykisk helsehjelp i kommunen, og gjennom kognitiv terapi.
I den siste terapien fikk han hjelp til å styre tankene.
– Så kom ønsket om å få det bedre – jeg tror nesten man må ha den drivkraften for å bli friskere. Når det ønsker kommer, vil jeg anbefale alle å gjøre noe som føles helt utenkelig.
