MOBILEN PÅ BORDET: Som hovedtillitsvalgt for vekterne i Securitas, kan han få telefoner til alle døgnets tider. – Jeg tar den nesten alltid, sier Stian Tveitan.

Jan-Erik Østlie

Merete Holtan (tekst)

merete.holtan@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

Han er snart 40 år og har vært vekter i halvparten av dem. En gang rykket han ut til en bolig hvor alle røykvarslerne hadde ult etter tur – først den ene, så den andre, den tredje, fjerde og femte – men brannvesenet mistenkte falsk alarm og ville vente til Securitas-vekteren hadde sjekket at det faktisk brant.

– Da jeg lukket opp døra, ble jeg møtt av så mye røyk at jeg måtte vurdere om det var forsvarlig å gå inn. På kjøkkenet sto det en pizza i ovnen, en Grandiosa, og jeg fikk dratt ut støpselet og åpna vinduene. Så måtte jeg finne ut om det var folk i huset, forteller Stian Tveitan.

I annen etasje lå en mann det var vanskelig å vekke. Røyken hadde begynt å sive opp.

– Hadde det gått noe særlig lengre tid, kunne dette endt dårlig.

I en spagat

Sånn er det for vekterne: De er ofte først på stedet, de er alene og har verken utstyr eller mandat til å håndtere en farlig situasjon.

Skal du redde en person fra en ulmende bolig, bør du ha røykmaske. Skal du stoppe en innbruddstyv, er det en fordel å kunne bruke fysisk makt.

– Men vi har i utgangspunktet ikke lov til å holde folk tilbake mer enn det den vanlige mannen i gata kan, sier Stian Tveitan.

Han er hovedtillitsvalgt for rundt 1600 Securitas-vektere, og mener de står i en slags spagat mellom ulike forventninger.

På den ene siden har de kundens og publikums forventninger til hva de skal ordne opp i. På den andre siden «to do»-lista fra arbeidsgiver med alt de skal rekke over i løpet av en vakt – til kundens pris.

– Vi blir satt til en oppgave, men har så mange begrensninger for hvordan vi kan utøve den.

Han vet at han og kollegaene blir kalt «tyttebærpoliti», og at det ikke er en hedersbetegnelse.

Uttrykket kan komme av at Securitas-uniformene har tre røde prikker som minner om tyttebær, og henspiller på at de ikke er ekte politi.

Stian kontrer:

– Vi har folk fra både Politiet og Forsvaret som ikke har taklet yrket vårt. Mange forstår ikke hvor tøft det er. De tror det er «easy peasy» å være vekter, at det bare er å lukke noen vinduer og låse noen dører.

Tar en Beckham

Selv har han lukket vinduer og låst dører siden han var liten, og gjerne sjekket både to og tre ganger om det ble gjort skikkelig.

Han puffer puter og retter på stolene rundt spisebordet så de står nøyaktig på rekke. Han går over kjøkkenbenken med klut mens han lager mat.

– Jeg er nok litt pertentlig. Eller, jeg kunne egentlig være ganske ekstrem. Jeg er blitt litt bedre, men kona «tar meg» litt.

– I at det skal være strøkent?

– Ja, på en måte.

– Har du sett dokumentaren om David Beckham? Han setter også stolene perfekt inntil hverandre og blankpusser kjøkkenet etter at han har laget mat.

– Ja, det kunne vært meg. Jeg har nok litt OCD- tendenser, sånne tvangstanker. Ting skal være «sånn og sånn», det skal være ordentlig.

SØKER KUNNSKAP: Stian Tveitan setter kunnskap høyt. Dette bildet er tatt i 2018, da han fikk LO-nålen etter å ha tatt LO-skolen. Nålen ble delt ut av daværende LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, som døde i 2021.

Sissel M. Rasmussen

– Stille og sjenert

Han bor med kona Thanyarat mellom jorder og hestebeiter, skog og innlandsvann i Kodal utenfor Sandefjord. Han har kjøpt barndomshjemmet fra foreldrene, og har i grunnen ikke bodd noe annet sted.

– Jeg har hatt samme folkeregistrerte adresse i snart 40 år, sier han og ler godt.

Faren Øivind jobbet som avisbud, platearbeider og selger i byggevare. Moren Laila var hjemme med barna.

Stian har en søster og en halvbror, og er yngstemann.

– De pleier å være de mest uvørne?

– Ja, men jeg var nok den mest forsiktige. Både på barne- og ungdomsskolen var jeg stille og sjenert, og det var ikke alltid så positivt.

– Ble det et slags stempel?

– Ja, men jeg var arbeidsom og pliktoppfyllende. Man gjorde det man skulle.

Stian bruker oftere ordet «man» enn «jeg» om seg selv. Det har han aldri lagt merke til.

– Gjør jeg det? Haha! Ja, det blir nok fort at man prater sånn.

Jobbmatch i militæret

Han hadde gode karakterer på skolen, men visste ikke hva slags yrke han skulle satse på. På videregående ble det elektrolinje, som så mange av kameratene.

Så kom førstegangstjenesten.

– Der tok jeg vekterkurs og fikk øynene opp for vakt og sikring.

– Det hadde du vel egentlig hatt siden du var liten?

– Ja, men nå fikk jeg mulighet til å utøve ordentlige vaktoppgaver.

Det var en hundre prosent match for Stian, og da han kom hjem fra militæret, fikk han ikke læreplass i elektrofaget.

Dermed søkte han sommerjobb i Securitas, og ble der.

– Fagforeninga funker jo

I over ti år var han såkalt mobil- og utrykningsvekter. En av arbeidsoppgavene var i flere år å sjekke kontorene og malingsfabrikkene til Jotun i Sandefjord nattestid.

Han fikk erfare at mye sto på ham: Hvis ikke han gjorde jobben skikkelig, kunne det skje ulykker – han følte seg viktig.

Så møtte han Svein Erik Skjolden, som den gangen var tillitsvalgt i Securitas. Skjolden fortalte om hvor avgjørende det var å være organisert og stå sammen.

– Jeg hadde så vidt hørt om LO. Vi lærte jo ikke om fagforeninger på skolen, forteller Stian.

Da han fikk trøbbel med å få utbetalt overtid og ba bedriften om større stilling, så han hva en sterk klubb kunne bety i praksis.

– Da jeg kom opp på kontoret til sjefen, lå kontrakten min klar, det var bare å signere og gå. Det var fordi fagforeninga hadde gjort en god jobb over tid. Jeg så at det nyttet å kjempe sammen.

Han ser glad ut.

– Jeg husker det så godt. Jeg tenkte: «Fagforeninga funker jo, faktisk.»

Kunnskap, kunnskap, kunnskap

For tolv år siden ble han først verneombud, deretter tillitsvalgt lokalt, regionalt og til slutt i hele Securitas.

Den stilleste gutten i klassen har siden 2021 vært talsperson for vekterne i et av landets største vaktselskap.

Han sitter også i vekternes bransjeråd og tariffråd i Norsk Arbeidsmandsforbund, og ble i fjor leder for 120.000 vektere i samarbeidsutvalget European Works Council (EWC) i Securitas.

– Skjønner du at noen synes det er rart du tar disse rollene?

– Ja, jeg er jo ikke den som roper høyest. Men jeg håper og tror at måten man snakker på og kompetansen man viser, gjør at man blir hørt.

Som fersk tillitsvalgt ble han «bitt av basillen», som han sier, og har blant annet fullført LO-skolen, Genève-skolen og LOs moduler i arbeidsrett.

– Jeg tror på kunnskap, og jeg tror på å forhandle på en roligere og mer avbalansert måte. Går man inn til en leder og slår i bordet, kan man bli bedt om å gå ut igjen. Man oppnår mer ved å gå i dialog enn i krigen.

Da blir han sint

Nei, vekteren med 40 års fast bostedsadresse og én arbeidsgiver på CV-en, kan verken sies å være risikosøkende eller hissig.

Da Securitas midt i vårens lønnsforhandlinger varslet at de ville trekke forskuttering av sykelønn for alle sine ansatte, en ordning de har hatt i fem år, sa han ikke at han var «sjokkert».

– Men jeg ble overrasket – det ble jeg. Vi har brukt mye tid på å bygge opp partssamarbeidet i bedriften, og dette ble noen skritt tilbake. Men, ja, vi er på rett vei.

– Dere er i dialog?

– Ja, absolutt.

– Når blir du sjokkert, da? Eller forbanna?

Han ler.

– Hva skal jeg si til det? Nei, det som gjør meg forbanna, er kjempeurettferdighet. Det har vel vært møter hvor det har vært for mye urimelighet. Da kan jeg bli sur, men jeg har veldig høy terskel.

– Hvordan synes det på deg?

– Eh. Jeg hever vel stemmen litt, da. Prater kanskje litt fortere.

– Elsker bransjen

Han er i dag frikjøpt som tillitsvalgt og er ikke lenger i utrykning eller sjekkrunde i uniform.

– Jeg kan savne det. Kanskje mest det å gå hjem fra en nattevakt, slå av telefonen og bare legge seg, uten så mange tanker.

Som tillitsvalgt får han telefoner døgnet rundt.

– Slår du den aldri av?

– Nei, aldri. Eller, jeg har kanskje blitt litt flinkere. Men du spør om jeg savner å gå ute?

Han vil legge til noe.

– Svaret er ja, fordi jeg elsker vaktbransjen. Jeg elsker oppgavene og den betydningen vekterne har i samfunnet.

– Blir dere nok anerkjent, synes du?

– Nei.

Svaret kommer raskt.

– De ser oss rundt forbi – i bygater og på kjøpesentre, på flyplasser og kontorer. Likevel tror jeg ikke folk vet hvor viktige vi er.